Spaltisten Trond Loge Foto: Arkivfoto
Spaltisten Trond Loge

Trond Loge:

- Nær døden på Rema

Ukas spaltist er 66 år, vokste opp i Haugesund, har bodd i Finnmark og bor nå i Saltdal. Han har vært lærer og daglig leder i Salten friluftsråd. I dag er han pensjonist med særlig interesse for å høste alt som kan spises, fra hav til høyfjell.

Publisert Sist oppdatert

Dette er en kriminalnovelle basert på en sann historie.

Våren i nord er en troløs gjest. I år var han knapt innom. Og vinteren har vært uvanlig seigliva. Men det var lite tele i vinter, og mine ti jordbærplanter har klart seg godt. Nå skyter plantene skudd, noen bærer allerede knopper.

Er jeg heldig, kan jeg kanskje høste to kilo bær i august. Jeg er fornøyd med det.

Jeg sitter i hagen og minnes en gang jeg prøvde meg på mer jordbær. Det er noen år tilbake. Det var vakker høysommer i Saltdal. Hjemme i Osveien hadde vi besøk av barn og barnebarn fra Alta.

Nora og jeg fikk i oppdrag å handle inn til familielunsj. Nora skreiv handleliste. Så gikk Nora og jeg hånd i hånd mot sentrum.

Da vi runda bygget til Dragefossen oppdaga vi kø utfor inngangen til Rema 1000. Jeg lurte på hva dette var for noe. Jordbærsalg, fikk jeg høre. Jeg ringte Aud og spurte om vi skulle ha jordbær.

- Ja, passer det, må du gjerne kjøpe en kasse, var svaret.

Nora og jeg hadde god tid, så vi stilte oss i køen. Her var både menn og kvinner, i ulik alder. Mest litt aldrende kvinner.

Jeg merket umiddelbart en elektrisk stemning.

Innfor døra hviska ei fortørna dame: - Ser du han? Hvem da? Han med den grønne jakka der framme. Han har sneket i køen. Han gikk ut av køen, tok en potetpose i vogna, og gikk inn i køen to plasser lenger framme. Jeg tror egentlig ikke han trenger poteter.

Nå vel. Foran oss så vi omsider to paller med jordbærkasser. Jordbærsalgets episenter.
Kassene gikk unna. Salget gikk mot slutten.

Da det bare var noen få kasser igjen, mente de jordbærtrengende at det måtte kunne forsvares å bytte kurver i kassene. Noen kurver hadde jo litt finere bær enn andre. Nora og jeg kom akkurat litt for seint.

Men vi hadde begge et avslappa forhold til at det ikke blei bær på oss. Så bar det mot betalingskassa. De fleste foran oss trilla to kasser jordbær. Nora og jeg med melk, brød og pålegg.

Plutselig gikk det en skjelving gjennom kassakøen. Helt uannonsert blei det jekka inn en ny palle jordbærkasser. Da snudde jordbærkasse-kjøperne vognene sine 180 grader og manøvrerte kjapt tilbake for å vurdere om de nyankomne kassene hadde finere bær enn de kassene de først hadde forsynt seg med.

Noen kasser blei bytta. Så bar det igjen mot betalingskassa.

Jeg betrakta det hele med undring. Dama foran oss hadde tre kasser jordbær, men fikk klar beskjed: maks to kasser pr husstand. Dama insisterte imidlertid på tre kasser, men fikk fortsatt nei.

Maks to kasser pr husstand.

Køen bak vokste. Her var det full stans. Jeg spurte butikkdama: hvis det er slik at denne kvinnen bare kan kjøpe to kasser, kan jeg da kjøpe den tredje. Svaret var: ja. Jeg strakk armene rundt ei av jordbærkassene, og var med det forsvarsløs.

Ørefiken kom helt uten forvarsel, med følgende klare beskjed: - Du rører ikke den kassen! Den er min! Det sang i venstre øre.

Min eneste tanke var å få med meg Nora ut av krigssonen så kjapt som mulig. Jeg rakk å høre ei yngre dame bak meg si: Hvis du anmelder dette, så kan jeg vitne.

Før utgangen blei vi stoppa av Eirin Johansen. Jeg så hva som skjedde, sa Eirin. Sånn skal ingen oppføre seg. Så tok hun en kurv jordbær ut av kassen hun selv hadde kjøpt, bøyde seg ned og ga til Nora.

Nora tok imot, ennå skrekkslagen. Jeg ville betale, men Eirin ville ikke ta imot penger. Så gikk Nora og morfar hjem. Morfar med to handleposer. Nora med en kurv jordbær mellom hendene.

På kjøkkenet hjemme blei Nora stående stiv foran Aina, med jordbærkorgen sin foran seg:

Mamma. Det var ei dame som slo morfar. Aina fikk høre om jordbærslaget på Rema 1000 og trøsta så godt hun kunne, og jeg forsikra Nora om at morfar, tross alt, var ganske uskadd.

For noen dager siden spurte jeg Nora om hun husker denne historien. Jeg fikk et klart svar:

Morfar, den hendelsen blir jeg nok alltid å huske.

Jeg undres. Jeg har generelt god erfaring med middelaldrende og eldre kvinner. Ingen er vel mer omsorgsfulle, empatiske og kloke.

Men kombinasjonen aldrende kvinner, bær og salg kan være eksplosiv.

Hva er det med et jordbærsalg? Hvis jordbær kan utløse helt uakseptabel oppførsel hos ellers tilsynelatende normale mennesker, hva da med sult og krig? Hvordan står det til med vår moralske beredskap? Eller er det slik at ingen ting her i verden er viktigere enn jordbær?

Fenomenet er modent for en doktorgrad i psykologi.

Jeg går i hvert fall aldri mer på jordbærsalg. Jeg gleder meg over mine ti jordbærplanter i egen hage. Her er det fredelig. Det hender en mygg stikker.

Men her er ingen som slår.

Powered by Labrador CMS