Jenta med det lange, lyse, ville håret

Ei god venninne har gått bort. Vi var ikke av de aller nærmeste, men hun var et menneske som jeg – og alle som ble kjent med henne – satte pris på. Hun var engasjert og hadde et godt og rettferdig hode på sine skuldre. Hun var i begynnelsen av 40-årene, har deltatt i VM i Petanque, jobbet og sto på for Gaza og Palestina-butikken i Bergen der hun bor … bodde. Hun var sosialt og politisk engasjert, og jobbet for at alle skulle få det bedre, her i landet og i andre land.

Ida Sæbø Larsen.

Hun var et positivt og sprudlende menneske. Jenta med det lange, lyse, ville håret, som ingen kunne glemme, om de hadde møtt henne ...

«Kjære venner og kjente<3 Siste dag før årets sommerferie skulle starte fikk eg en brutal beskjed. Eg hadde fått kreft med spredning …».

Slik delte hun det med oss, vi som var venner, men ikke en del av hverdagen hennes. En person hadde kommentert, at dette er typisk Ida. Hun gir og deler også i den vanskelige tiden, slik at vi alle som bryr oss om henne skal få en mulighet til å ta det inn, tenke og reagere, kommentere. Det er en verdi i det.

Min kommentar på posten var denne, fra en mamma til en annen: «Nei!! :( det er faen ikkje greit!! Det er så ufattelig jævlig urettferdig!! <3 ».

Dette er 18 dager siden i dag, når jeg skiver dette. Og nå er ikke Ida mer ...

Jeg sendte henne en melding da. Jeg fortalte at jeg har en bekjent som fikk samme beskjed som Ida fikk. «Kreft med spredning. En sjelden og aggressiv type. Det er ikke noe mer vi kan gjøre for deg». Den kvinnen hadde mulighet til å ta opp kampen, samlet inn på spleis og dro til USA, hvor hun fikk alternativ behandling. Og hun lever. Hun lever den dag i dag. Kreftfri ...

Jeg satt her milevis unna og manet Ida til kamp.

Ida hadde ikke tid. Hun fikk meldingen fra meg, som manet til kamp. Og hun sendte et hjerte tilbake.

Ida har ikke mer tid.

Ida har en liten sønn som hun var alene med. Han var den som fikk – og måtte få – all den tiden som Ida hadde igjen. Han er bare to år gammel og han har nå mistet sitt alt.

Vi er mange venner som har ilt til og sendt en slant, det vi har å avse på spleis, for å hjelpe Ida og sønnen i den siste tiden. Og nå, for å gi sønnen den best mulige fortsettelsen på sitt unge sårbare liv.

Det er heller ikke grenser for hvor mange støtteerklæringer og fine ord som har strømmet inn på Ida sin profilside de siste ukene ...

Og ingen som helst ting hadde det å si. Ida døde likevel og det var ingenting noen av oss kunne gjøre for å stoppe det.

Ja, det er urettferdig. Ja det er helt for jævlig. Det er ingenting med dette som er ok. En liten gutt på kun to somrer skal gå videre i livet, uten sin klippe og sin utømmelige brønn av kjærlighet. Og det er ingenting vi kan gjøre med det.

Så hva er så meningen med dette? Denne klagesangen? Dette drønnende hjertesukket som jeg i sjokk og vantro har valgt å dele med dere, våre lesere?

Vel, det er rett og slett dette. Fordi slike hendelser river oss ut av autopiloten. De minner oss om hvor skjør hverdagen er, og hvor lite vi kan ta for gitt. De tvinger oss til å løfte blikket fra alt som haster, og se det som faktisk betyr noe.

Vi må leve mer. Leve mer nå. Og sette pris på alt i enda større grad.

Om du i dag fikk vite at du bare hadde noen måneder igjen – eller kanskje bare uker – hva ville du gjort annerledes allerede i dag? Hvem eller hva ville du gitt mer av deg selv til? Hva ville du sluttet å utsette?

Ida fikk beskjed om at hun kanskje hadde måneder. Hun fikk 18 dager.

Det gjør vondt å skrive det, men kanskje er den eneste lærdommen vi får lov til å hente ut av dette: Livet er brutalt kort. Hold fast i dem du har, vær raus med ordene dine og bruk tiden som om den betyr noe – for det gjør den.