"A crack in everything"

Vi er omgitt av mennesker som lykkes og er lykkelige, som bærer både styrke, varme og en slags uanstrengt selvfølgelighet; og det kan være krevende å se sin egen plass i det samme bildet.

Det er lett å tenke at alle andre har funnet en plass de fyller perfekt, mens man selv står litt i utkanten og forsøker å forstå hvordan brikkene egentlig henger sammen.

I desember — denne til tider altoppslukende, vakre og nådeløse vintermåneden — blir følelsen gjerne enda tydeligere, og det kan være vanskelig å holde motet oppe.

Utstrålingen, forventningene, tempoet. Det skal så lite til før man mister fotfeste et øyeblikk, mens man sliter med å få alle brikkene til å passe perfekt sammen.

Men midt i dette finnes en tanke som det er verdt å hente fram, særlig når alt kjennes litt trått: det er å huske på at vennene du har, alle de fine folka som du beundrer og som gjør dine dager lysere, de er dine venner for en grunn.

De har valgt å være din venn, fordi de ser en verdi i deg, som ikke blir mindre selv om andre rundt deg stråler litt ekstra innimellom.

Vi har en tendens til å undervurdere de kvalitetene som kommer naturlig for oss selv. Det vi ikke må anstrenge oss for, tror vi er lite verdt.

Men nettopp det som faller naturlig for deg — kanskje det er måten du lytter, måten du tenker, måten du møter mennesker på — er ofte det andre setter aller høyest.

Derfor er ikke ditt bidrag mindre, selv om noen i din omgangskrets stråler sterkere akkurat nå.

Det gjør deg ikke svakere; det gjør fellesskapet sterkere.

Leonard Cohen sa slik: «Det er en sprekk i alt, det er slik lyset kommer inn.»

Det sitatet er mye delt, og det rommer en tydeliggjøring som tåler gjentakelse: Det er gjennom det ujevne, det usikre og det sårbare at vi blir synlige for hverandre.

Disse som du har i den utvidede flokken din, som du ser så tydelig, kjenner også på sine sprekker. De er ikke fullkomne. Forskjellen er at du kanskje ikke ser deres mørke like tydelig som ditt eget.

Og det kan være verdt å minne seg selv på dette: Mennesker speiler hverandre. Hvis du omgir deg med folk du opplever som kloke, sterke og varme, sier det noe om deg også.

Så om og når tvilen kommer — og det gjør den gjerne når kalenderen nærmer seg slutten, dagslyset er en sjelden vare og dagene er på sitt korteste — så forsøk å holde fast i noe.

Hold fast i realiteten: Du er en del av et fellesskap som ikke ville vært det samme uten deg. De som står deg nær, gjør det fordi du tilfører noe som er uerstattelig i deres øyne.

Husk det. Som en nøktern selvfølgelighet i et ellers bugnende julelandskap.

Og ser du ikke skogen for bare trær, så kan du minne deg selv på at det er fordi du står midt i det — med mennesker rundt deg som på den ene eller andre måten valgte deg, og som fortsetter å gjør det.