Det bor noe godt i de fleste

Jeg går ofte tur i nærområdet på Straumen der jeg bor. Det trenger ikke være lange turen, en runde nedom småbåthavna og langs brua over straumen kan være nok.

En frostkald kveld for noen uker siden, var jeg egentlig litt sliten og hadde ingen planer om å trimme, men fant ut at det ville gjøre godt med en luftetur likevel.

Jeg tok "runden rundt brua", som jeg kaller den, og la turen innom Lakseparken i sentrum på vei hjem. Der er det et grillhus som ofte er i bruk, et resultat av et spleiselag mellom næringsliv, foreninger med flere.

Nå i høst har det kommet på plass belysning både inni og utenfor bygget, noe vi nylig omtalte i avisen.

Jeg stoppet opp for å ta noen bilder "til arkivet", og syntes at det ble riktig så stemningsfullt med det opplyste grillhuset omkranset av gress og busker som hadde fått et tynt lag med snø. Den nye belysningen fikk snøkrystallene til å glitre.

Da jeg flyttet meg litt for å ta et nytt bilde, oppdaget jeg at det var noen inne i bygget. Jeg tittet inn, og en ungdom reiste seg fra benken. Vi er på hils og begynte å prate. En liten samtale om smått og stort, og om hvor fint det hadde blitt i grillhuset.

Mens vi sto der, kom det gående en godt voksen mann. Han var tydeligvis også ute på kveldstur, hadde sett at det var noen ved grillhuset og ville titte innom.

Dermed ble vi stående der og prate i lag, tre generasjoner, først og fremst om den lille møteplassen i Lakseparken.

Den godt voksne oppfordret ungdommen til å ta vare på grillhuset, og foreslo at han skulle bringe budskapet videre til vennene sine også.

For det meste har grillhuset fått stå i fred for hærverk, med noen unntak. Den siste tiden har det blitt tegnet med kull og tusj der inne, og det har også vært tilfeller av knust glass utenfor.

Hærverk forbindes gjerne med ungdom, men det betyr selvsagt ikke at det er noe alle holder på med.

Den godt voksne fortalte at da han var ung, var han blant dem som fant på en del tull, selv om han også var med på organisert aktivitet.

Uten at han sa noe om det der og da, så vet jeg at han er en ressursperson som bidrar i nærmiljøet i dag. Folk blir voksne - heldigvis.

Da kom det fra ungdommen at han hadde drevet på med litt hærverk og tull tidligere - riktignok ikke i grillhuset. Det som fikk ham til å endre holdning var noen ord fra faren. Han lurte på hvorfor gutten fant på så mye tull, og mente at han måtte tenke seg om før han handlet.

Ungdommen fortalte oss at han hadde bestemt seg for å slutte med "jævelskap", og sånn ble det. Han hadde tatt til fornuft. Blitt mer voksen, rett og slett.

Den godt voksne fortsatte på sin kveldsvandring, og jeg takket for praten og gikk videre hjemover. Ungdommen ventet på to andre som han skulle gå tur sammen med.

Hvis vi ikke vi tre hadde gått ut en tur den kvelden, så hadde ikke det tilfeldige møtet på tvers av generasjonene oppstått. Jeg er glad for at jeg opplevde det, for det var noe ved praten som fylte meg med håp og varme. 

Det var en påminner om at det bor noe godt i de fleste, at vi alle har vært unge en gang, og at også de som kanskje ikke oppfører seg som mors beste barn også blir voksne.

Da jeg ruslet videre, var det med et stort smil som varte hele veien hjem.