Marie fant veien ut av mørket

SALTEN: Marie Kristine Dinessen (32) har vært så langt nede at hun ikke fant glede i noe, og ikke så noen annen utvei enn å ta livet sitt. Hun har forsøkt dette flere ganger, men på et eller annet vis fikk hun det ikke til. 

I stedet har hun funnet en vei ut av mørket.

- Jeg er deprimert i perioder, men det er ikke så alvorlig som det var før, forteller hun.

Ute hver dag

32-åringen og hunden Zita er på vei opp til vannet i Storvikskaret i Gildeskål kommune. Det er en varm dag, og både fiskestang og bålkaffekanne er med i sekken.

- I hverdagen er hovedmålet mitt å gå en fast tur i marka hver dag. Å være ute har blitt et verktøy for meg, forteller hun.

Framme ved vannet samler hun tørre kvister og never til et lite bål. Når hun har fått kaffevannet på kok, kan hun gjøre klar fiskestanga. 

- Det blir ikke så ofte fisketurer som før, men om jeg får fisk på kroken så er det klump i halsen og jeg føler glede over å ha lykkes. Da kan ofte gledestårene komme, innrømmer hun, og legger til:

- Jeg setter mer pris på de små tingene nå enn før. Man må begynne med små steg, og kjenne på mestring. Vær fornøyd og klapp deg selv på skuldra.

PTSD

Marie har hatt flere spiseforstyrrelser, og hun har også diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Det har sin bakgrunn i noe av det hun opplevde som barn og ungdom.

Hun forteller om psykisk og fysisk vold, og det var ikke uvanlig at det falt kommentarer om at hun var tykk og rund.

- Da jeg var lita og mormor levde, var alt helt ok, også på skolen, men det tok ikke mange år før jeg kjente meg utrygg der, forteller hun.

Mobbing og utestengelse ble en del av skolehverdagen, og hun lot også medelever slå henne i magen og skulderen.

- Jeg følte meg bra når jeg fikk spille fotball med de store ungene, og var gjerne keeper. Når ballen traff meg, var det godt å kjenne en annen smerte enn den jeg ellers opplevde. Senere har jeg forstått at det var en slags selvskading jeg drev med, innrømmer hun.

Bærer ikke nag

Da de eldre elevene gikk ut av grunnskolen, var det som om hun mistet et anker. På ungdomsskolen følte hun seg ikke hjemme, og isolerte seg mye.

- Da mormor døde omtrent samtidig som hunden vår ble avlivet, mistet jeg de viktigste støttespillerne som jeg trengte for å holde hodet over vannet. De aller nærmeste og andre rundt oss gjorde nok det de kunne, og i dag bærer jeg ikke nag til noen, sier hun.

Marie var veldig sjenert, og fortalte aldri til andre om hvordan hun hadde det. 

- Men mormor hadde fått det med seg, at jeg ikke hadde det bra.

Mens hun forteller, har vannet begynt å koke. Hun fyller kokekaffe i kjelen og venter på at den skal bli klar. I bakgrunnen ligger Zita og slumrer i sola.

Skadet seg selv

Årene gikk og karakterene stupte nedover. Hun var mer og mer borte fra skolen.

- Jeg prøvde å passe inn, men fikk aldri noen bekreftelse på at jeg gjorde det, forteller hun.

Hun startet også med selvskading.

- Det var den letteste måten å få det vonde ut på.

Allerede på den tiden brukte hun fiske som rekreasjon og terapi, og kom ofte hjem med fisk til middag.

- Da følte jeg mestring, men det ble færre fisketurer da jeg ble ungdom. 

Ble innlagt

I mars 2008 orket hun ikke mer, og tok en god neve med piller som hun skylte ned med alkohol. Det endte med en tur i ambulanse og til akuttavdeling for ungdom.

- Det var positivt å være borte fra skolen, men ingen bra plass å være. Da jeg kom hjem, kjente jeg meg helt tom innvendig. Det føltes jævlig.

Et par år etterpå fikk hun vite at hun skulle flytte i fosterhjem.

- Verden raste, og jeg følte meg sviktet. Jeg var både sint og lei meg.

Vendepunktet

Det viste seg etter hvert at fosterhjemmet ble et positivt vendepunkt i livet hennes.

- Jeg fikk lært å være ungdom, og de gjorde alt de kunne for at jeg skulle trives, forteller Marie.

Likevel slet hun med tilknytningsvansker.

- Jeg stolte ikke på at dette ble bra for meg, og følte ikke at jeg fortjente å være der. Det hendte at jeg tøyde grensene, også så langt at det endte med husarrest. Jeg følte at jeg gjorde alt galt.

Et nytt selvmordsforsøk med piller og alkohol førte bare til at hun ble veldig trøtt.

- Det ble en lærepenge for meg. Jeg er imponert over hva fosterforeldrene mine greide å stå i. 

Brøt sammen

På videregående skole kom hun inn i et greit miljø, men vinglet litt mellom hvilken linje hun skulle gå på. Hun endte til slutt på helsefag, og trivdes godt med det.

- Jeg følte at jeg mestret noe, fikk gode karakterer, og ble også godt kjent med ei som tok de samme fagene som meg, forteller Marie.

På samme tid som hun flyttet for seg selv, begynte hun på en ny arbeidsplass. 

- Der trivdes jeg ikke, og følte meg ikke inkludert. Jeg slet også med spisingen og gikk kraftig ned i vekt. 

Da fostermoren spurte om hun ikke hadde mat i skapene, brøt hun sammen.

- Jeg faller langt ned når det først blir vanskelig. Jeg ble sykmeldt, men klarte ikke å bygge meg opp igjen. 

I stedet for at hun kom tilbake i jobb, ble det arbeidsavklaringspenger.

"Pakket om" sekken

Selv om hun var langt nede, gikk hun mye tur. Tørrfisk, kaffe og røyk var det hun for det meste levde på.

- Jeg var hos psykolog gjennom "Nav raskere tilbake", og det var så mye å ta tak i at jeg ble henvist videre til vanlig psykolog.

Minst én gang i uka var hun hos psykologen.

- Jeg fikk tømt "ryggsekken" og pakket den korrekt. Det var fullt kaos oppi der. Etterpå har man fortsatt det samme med seg, men sekken er pakket slik at man er i balanse, forklarer hun.

Opptur og ny nedtur

Rundt 2015/2016 begynte hun å føle seg klar for jobb igjen i 80 prosent. 

- Jeg hadde fått bygget meg opp igjen, både fysisk og psykisk, sier Marie.

Hun trivdes bedre, og fikk mye ros da hun besto fagprøven, men det kom et nytt skudd i baugen. På grunn av at det var foretatt et ulovlig kryssløp i utdanninga, måtte hun ha en ekstra eksamen.

- Så våknet jeg en dag av at hunden min, Chika, hadde sovnet inn ved siden av meg i senga. Da gikk alt i svart. 

- Sterk altfor lenge

Marie var så sliten og lei av at det alltid skjedde noe negativt når hun hadde kommet seg på beina igjen.

- Det der med at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere, er jeg ikke enig i. Jeg hadde vært sterk altfor lenge. 

Hun hadde mye medisin stående, og helte innpå med alkohol og piller. Så skrev hun et avskjedsbrev og la seg på senga ved siden av den døde hunden.

I stedet for å sovne inn for godt, våknet hun etter hvert - helt borte vekk. 

- Jeg tror ikke helt jeg forsto at jeg hadde våkna igjen.

Heldigvis klarte hun å fokusere på praktiske oppgaver, som for eksempel å ta seg av den døde hunden. Den ble gravlagt et sted langt inni skogen der de brukte å gå tur.

- Det er for mye tabu

32-åringen har valgt å være dønn ærlig om sine opplevelser.

- Det er for mye tabu rundt selvmord og selvmordsforsøk. Jeg har hørt noen som blir forbanna på folk som har tatt livet sitt, og mener at de er egoistiske, men når det er så mørkt så er det ikke bare bare å be om hjelp, mener hun.

Etter noen dager hadde hun klart å bygge seg nok opp igjen til å gå tilbake på jobb. Samtidig ble det vanskelig å fortsette å bo der hun bodde.

- Jeg klarte nesten ikke å gå inn på soverommet. Da bestemte jeg meg for å flytte.

Firbent venn

Omtrent samtidig som hun planla flytting til Meløy, kom hunden Zita inn i livet hennes. En god venninne kjørte henne til hundeoppdretteren, og da det siste flyttelasset gikk sørover langs kysten, var Zita med.

- Jeg jobbet på sykehjemmet, og hunden var ofte med meg inn på besøk til de som bodde der. 

I oktober 2018 fortalte Marie i Saltenposten om hvordan hundene i livet hennes har vært avgjørende for den psykiske helsen.

Totalkollaps

Som om hun ikke hadde møtt nok motstand - hun ble kronisk syk, og i 2019 fikk hun diagnosen ulcerøs kolitt. 

- Jeg var nok for tidlig tilbake i jobb, og fikk en totalkollaps. Jeg husker at en kollega spurte om det gikk bra med meg, og da fikk jeg et panikkanfall, et av de kraftigste jeg har hatt.

Hun ble sykmeldt, og siden da har hun ikke vært tilbake i jobb. 

- Jeg hadde ikke hørt på kroppen min, og kjørte på med full jobb, turer på flere timer og mye sosialt. Da jeg ble syk, havna jeg i et mørke, men ikke så mørkt som tidligere. Hadde det ikke vært for hunden, så hadde jeg neppe hatt hodet over vannet nå, innrømmer hun.

En god prat

I 2022 flyttet Marie og Zita til Mevika i Gildeskål. 

- Jeg følte meg mer og mer hjemme der, og begynte gradvis å utforske marka. I starten gikk jeg turer på under en kilometer, kroppen klarte ikke mer. Nå kan jeg gå mye lenger.

Hun har også blitt kjent med noen som hun går tur sammen med.

- Iblant har jeg panikkanfall og dager jeg sliter, men nå klarer jeg å kjenne igjen hva som trigger det. Jeg har også lært at om jeg har det vanskelig så må jeg ringe til noen. Jeg får ikke lov til å grave meg ned, forklarer Marie.

Rutiner i hverdagen hjelper også på, og sammen med Zita er hun aldri alene.

Nådde et stort mål

I fjor sommer nådde hun et mål hun hadde trodd var uoppnåelig.

- Siden jeg flyttet til Mevika, har jeg stått og sett på Skromlia og tenkt at dit skal jeg en gang. 

Første turen dit gikk hun sammen med ei venninne, og det ble både fisking og bålkaffe. Da Marie fikk høre at venninnen senere hadde gått helt opp til Spannstinden, ble hun inspirert.

- En dag da været var bra og ikke for varmt, gikk jeg tidlig ut og opp til Skromdalen. Etter å ha registrert meg på Telltur og fått pusta litt, tittet jeg på stien opp mot Spannstinden og stien hjem. Og plutselig var jeg på tur til Spannstinden, forteller hun.

Marie hadde ikke tro på at hun skulle klare det, men den dagen endte hun opp på toppen, 752 meter over havet.

- Tårene rant og jeg brølte "yes!". Jeg kjente på en lykkefølelse ved å stå der.

- Du er ikke alene 

Marie har inntrykk av at folk har lett for å dømme dersom noen sliter psykisk.

- Selvmord er tabu. Mange vil ikke fortelle at de er suicidal fordi de er redde for å bli stoppet eller dømt, mener Marie. 

- Husk at du ikke er alene. Ikke vær redd for å spørre om hjelp. Kjenner du at mørket begynner å pakke deg inn, så gå til lyset. Ta imot hjelp, oppfordrer hun. 

Det har hun blitt flinkere til de siste årene.

- Det føles godt å ikke være alene med det som er tungt, og det er god hjelp i å prate. Heldigvis har jeg gode mennesker rundt meg. Jeg hadde ikke klart dette alene bare med mine verktøy. 

Å finne seg selv

Marie håper at det å fortelle sin historie kan være til hjelp for noen.

- Jeg ønsker å være ærlig og åpen om det jeg har slitt med. På et tidspunkt følte jeg at jeg hadde mistet meg selv, og jeg har i bakhodet at jeg egentlig ikke skulle stått her i dag, innrømmer hun.

Hun tror at mange hadde hatt godt av terapitimer utendørs der de for eksempel lærer å lage bål, lærer sikkerhet med kniv og øks, lærer å fiske, og opplever et fellesskap. 

- Jeg ser flere som har slitt, som finner seg selv ute i marka. Selv vet jeg ikke om jeg har funnet meg selv ennå, jeg må nok lete litt til. Men jeg har funnet en balanse, og jeg tror det er lite sannsynlig at jeg havner tilbake i den mørke tunnelen.

- Det hjelper å skrive

I tillegg til rutiner i hverdagen, turer med og uten fiskestang og noen nære hun kan ringe til når det står på som verst, opplever Marie at det hjelper å skrive eller å tegne.

De senere årene har hun skrevet mest dikt.

- Det er én måte å jobbe ut følelsene på. Diktene bare dukker opp, og da må jeg skrive dem ned, forteller hun.