En vinn-vinn-situasjon?

Jeg har aldri vært spesielt interessert i fotball. Jeg har aldri spilt fotball, annet enn i gymtimene på skolen, og da var jeg ikke spesielt god. Det heter at øvelse gjør mester, men når man er redd for å få ballen i hodet og frykter kanonskuddene fra "fotballproffene" på motstanderlaget, da er ikke forholdene helt optimale.

Da jeg vokste opp, fulgte vi gjerne med på hvordan Norge gjorde det i VM og EM, men det var sjelden jeg så på en seriekamp. Lyden av tippekamp på tv minner meg mer om risengrynsgrøt og lørdagsgodteri.

Så skjedde det noe en oktoberkveld i 2021. Vi satt ved spisebordet og spilte kort, og fant ut at vi skulle høre på radioen hvordan det gikk med Bodø/Glimt mot Roma på hjemmebane.

Vi kom inn i slutten av kampen, og etter hvert som kommentatorstemmen gikk mer og mer opp i fistel for hvert mål som ble scoret, ble vi sittende storøyd og måpe. Hva i alle dager skjedde på Aspmyra?

Da returkampen fant sted i Roma, var jeg tilfeldigvis på besøk hos et vennepar i Bodø. De ville se kampen, og jeg ble sittende og se sammen med dem. Det endte 2-2. For en underholdende kamp. Jeg var hekta.

Noen vil kanskje kalle meg en medvindssupporter, men det er ikke det det handler om. Interessen har bare ikke vært der tidligere.

Siden den dagen i november 2021 har jeg fått med meg alle kampene deres, med unntak av noen få seriekamper. Jeg har til og med vært på Aspmyra, og der hadde jeg ikke vært på over 25 år.

På den tiden heiet jeg på Brann, og jeg husker at jeg til min store ergrelse ble vitne til at Glimt slo rødtrøyene hele to ganger.

Jeg er halvt bergenser og født i Bergen, og siden jeg på den tiden fortsatt hadde et slags anti-Bodø-syn på en del ting, så innebar det altså å heie på laget fra fødebyen min framfor "storebroren" til Fauske/Sprint.

Lørdag kveld møttes Bodø/Glimt og Brann i selveste cupfinalen. Før kampen gikk jeg hardt ut og sa til flere at dette var en vinn-vinn-situasjon for meg, som halvt nordlending og halvt bergenser. For meg ville det jo bli en slags seier uansett.

Så feil kan man ta. Det gikk ikke lang tid før jeg innså at denne vinn-vinn-situasjonen ikke medførte riktighet. Da Brann gikk opp i ledelsen ble jeg rett og slett forbanna. Det var ingen tvil om hvem jeg holdt med, og det var ikke de røde... (Beklager, mamma).

Kampen så jeg på tv sammen med en stor gjeng Glimt-supportere. Stemningen bølget fra håp til gravøl. Gleden var derfor stor da kampen snudde og endte i Glimts favør. Jubelen sto i taket, og det ble både sunget, grått og danset.

Siste fredag i mai er det såkalt "Fotballtrøye-fredag" der man kler seg i fotballtrøye og markerer barnekreftsaken. Jeg har ingen Glimt-trøye (ennå), men som innebygger i Sørfold har jeg skaffet meg en fotballtrøye fra Sørfold FK, så den skal jeg ha på da.

Det minner meg for øvrig om da jeg var publikum på en kamp på Lakselva stadion mellom Sørfold og Nedre Beiarn IL i fjor.

På sistnevnte lag spilte "gammeltanteungen" min, og det er ikke fritt for at jeg kjente en del av ungene på hjemmelaget. Jeg var usikker på hvem jeg skulle heie på, men endte med å heie på begge lag.

Man kan tross alt holde med flere, bare ikke i cupfinalen mellom Bodø/Glimt og Brann.