Hunder som berger liv: For Marie (25) har hundene vært avgjørende for hennes psykiske helse

Du har sikkert lest om alle de ulike yrkeshundene vi har rundt om i landet. De som hjelper politiet, synshemmede og lavinehunder. Det er bare noen av eksemplene på hunder som hjelper.

Ikke bare en hund

Vi har også jakthunder som hjelper jegeren å finne dyret som skal jaktes på. Men er det noen som har tenkt på at en del av familiehundene rundt om er mer enn «bare» en hund? En del mennesker har ikke forstått hvorfor hundeeiere reagerer så sterkt på for eksempel dødsfall hos hunden.

Kanskje denne teksten kan gi et lite innsyn i hvor viktig en hund kan være for mange.

Glede

Gjennom mitt liv, så har jeg alltid hatt dyr rundt meg. Men hund har alltid vært det kjæledyret som har betydd aller mest. Som barn var jeg en del ute sammen med hunden vår. Hun ga meg en del glede som ikke kan beskrives med ord.

Etter lange dager på skolen, en skole med mye mobbing gjennom årene, var det utrolig godt å ha en pelsvenn å komme hjem til. Vi hadde et bånd som få hadde med henne. Jeg kan trygt si at de fleste timene igjennom barndommen og fram til 2007 gikk til å være sammen med henne.

Motsto depresjon

Lady het hun. Det er mulig jeg ikke greide å utvikle den verste depresjonen takket være henne. Jeg velger å tro det. For livet ble ikke noe enklere da hun og min mormor forlot det samme året.

På starten av 2008 var jeg nesten selv på tur å følge dem. Heldigvis gikk det bra.

Søkte trøst

Igjennom årene mellom 2008 og 2014, så opplevdes det en del opp og nedturer. Psykolog, leger og forskjellige voksne. Men noe manglet. Akkurat da visste jeg ikke helt hva. Det var veldig mye kaos i psyken.

Jeg søkte trøst hos hester, katter, marsvin, ja de fleste dyrene jeg kunne holde rundt. Jeg fikk gå tur med hunden til min foster-mormor, om en kan si det?

Uansett. Jeg gikk noen turer med den hunden. Vi hadde ikke et bånd. Men jeg følte jeg fikk en annen glede over meg. En glede som jeg muligens kjente igjen. Likevel, noe manglet.

Ville gi opp

Året 2014 kom. Jeg hadde bodd nesten et år alene. Psyken hadde gått nedover. Jeg hadde det ikke bra, men den kjente masken var brukt hver dag. Jeg viste verden at jeg hadde det bra, men sannheten var noe annet. Innvendig var det mørkt. Lyset var nesten dabbet av. Jeg ville egentlig bare gi opp.

Dagene gikk, dagene kom. Jeg følte meg som en robot. Alt gikk på autopilot.

Lyspunkt

Sommeren det året kom det et lyspunkt. Jeg vil påstå det lyset reddet meg. Chika het hun, og båndet ble knytt første dagen. Hun reddet meg fra å stenge meg inne fra verden.

Likevel skulle jeg ønsket hun kom litt tidligere, før jeg var kommet så langt ned i mørket. Jeg klandrer ikke henne. Jeg klandrer livet for at det er så ustabilt. Jeg klandrer menneskene som ville bryte meg ned.

Brøt sammen

På slutten av det året begynte jeg å merke at jeg hadde gått for lenge med denne tyngden. Det begynte å merkes på jobben også. Ting var ikke slik som de burde være. Min fostermor spurte meg rett ut om ting. Om jeg hadde mat, blant annet.

Til slutt brøt jeg sammen og sa rett ut at jeg var sliten.

- Jeg er så sliten. Jeg er takknemlig for den støtten familie og de få vennene jeg har, har gitt meg, sa jeg.

Livbøye

Enn Chika? Jo det skal jeg fortelle. Hun var min livbøye da jeg ikke hadde andre mennesker rundt meg. Jeg brukte antidepressiva og angstdempende. Kan med hånden på hjertet si at jeg følte meg verre. Det var som om det som faktisk var problemet, ble stengt inne.

Jeg ble jo sykemeldt, noe som ikke kom som en bombe. Psyken ble hard å jobbe med. Psykologtimer hadde jeg jevnlig. Det hjalp å få ut en del av det som jeg slet mest med.

Likevel, å komme hjem til Chika gjorde mest for psyken. I løpet av 2016 ble jeg medisinfri, det valgte jeg selv. Jeg ønsket ikke å føle meg apatisk og humørløs. Og vekten hadde økt betraktelig takket være medisinene. Ønsket jeg dette? Nei. Dermed ble valget lett.

Fagprøve

I januar 2017 var jeg tilbake med å prøve meg som lærling igjen. Jeg skulle få til dette nå. Jeg følte meg sterkere. Juli det året besto jeg fagprøven. Jeg gråt av glede. Jeg hadde endelig fått til en milepæl. Jeg var blitt helsefagarbeider.

Men fylket hadde gjort en tabbe, som skulle vært oppdaget allerede i 2012/2013. Jeg måtte ta en ekstra eksamen. Da følte jeg verden braste noen hakk. Men jeg greide å holde meg oppe nok til å se fremover.

En smell

Helt til midten av august. Chika forlot meg brått og uventet. Da revnet verden min helt. Hadde jeg virkelig kjempet så mye med dette monstret av angst og depresjon, at jeg likevel skulle få en slik smell. Jeg ga rett og slett opp.

Heldigvis gikk det bra den gangen også. Noe var det som gjorde jeg overlevde. Det ble forsøk på overdose. Rester av de ulike medikamentene jeg hadde sluttet med. Dette ble jo en stor cocktail blandet med alkohol. Jeg hadde gått i «svart» og tenkte ikke klart. Jeg ville bare slippe all denne smerten. Jeg var lei.

Takknemlighet

Timer til psykologen hjalp på. Jeg er takknemlig jeg hadde venninna mi og familien rundt meg dagene etterpå. Jeg kom meg på jobb etter hvert også.

Kollegene på jobb hjalp meg på hver deres måte. Ikke minst avdelingslederen. Mulig hun ikke vet det. Men bare det at hun spurte hvordan jeg hadde det. Det hjalp på. Klart jeg brøt sammen. Jeg er takknemlig.

Jobb og friluft

Kort tid etterpå kom det en valp inn i livet mitt igjen. Magefølelsen min sa dette var rett. Da måtte jeg bare følge den. Den 13. oktober, 2017 var Zita i livet mitt. I tillegg hadde jeg flyttet til en ny plass den dagen. Jeg var rett og slett nødt til å begynne med blanke ark. Jeg kan trygt si at jeg føler meg sterk igjen takket være av valget.

Dagene mine består av jobb og friluft. Men Zita har størst betydning i dagene mine. Bare å høre poter som tasser, et vennlig blikk som ser på meg, et sukk fra en tilfreds hund, et boff fra en lykkelig hund, et morsomt uttrykk og en varm kropp full av pels som legger seg inn til meg.

Endorfiner

Lista med alt det positive er lang. Men en ting som er sikkert; kroppen fylles med endorfiner når jeg omgås Zita. Det er min hjelp til å holde meg sterk. Min hjelp til å holde hodet over vann i tøffe tider.

Hunden for meg, har reddet meg mange ganger. Jeg lever i dag takket være hundene i livet mitt. Hunder redder liv.