Dumme valg, anger og midlertidige følelser

Det burde vel egentlig ha vært en bruksanvisning på livet, i alle fall at man kunne fått overført noen andre sin kunnskap for å slippe å gå på smell etter smell på egenhånd.

Foreldrene mine vil kanskje hevde at de prøvde å gi meg den bruksanvisningen, det var bare jeg som valgte å ikke følge den til punkt og prikke. Enda er jeg såpass barnslig at jeg ikke alltid kler meg etter værforholdene og må stå i min egen idioti. Som et trassig barn innrømmer jeg det selvsagt aldri høyt, smerten er min egen, på lik linje med min egen idioti.

Man skulle tro at jeg som er høyt utdannet skjønner at Converse-sko i minus 20 grader ikke funker, men sånn er det. Kanskje jeg får noen stilpoeng i det minste?Som barn var jeg tander med masse allergier, og mange av dem har jeg fortsatt. 

Mandler og peanøtter er ikke helt innafor, ikke at jeg dør, men ubehaget er vel egentlig ikke verdt gleden. Spiser jeg det? Selvsagt gjør jeg det, oftest mens jeg påpeker at jeg er mildt allergisk mot det. Idioti vil noen hevde. Det at jeg skriver dette mens jeg spiser cashewnøtter hjelper liksom ikke på.

Som ung voksen skulle jeg bli anerkjent musikker, bo i storbyen og leve av musikken. Idioti vil noen hevde, spesielt med tanke på min snevre foretrukne musikksjanger. Store musikere trenger ikke førerkort, så det prioriterte jeg ikke i takt med at gitarsamlingen ble større og større. Et idiotisk valg, da jeg nå er 40 år og fortsatt ikke har førerkort.

Utad er jeg sta, står for det valget jeg tok og vitser det oftest bort når noen spør. Innerst inne så angrer jeg på at jeg ikke gjorde det før frontallappen min var ferdig utviklet, før jeg visste om alle farene med å kjøre bil. Men det er jo min egen redsel og idioti, selv om jeg vet at andre irriterer seg over idioten når de får 2 meter mann som passasjer.

Det eneste positive jeg kommer på er at jeg er djævelsk god til å navigere meg med offentlig transport. Jeg kunne selvsagt argumentert med at det sikkert er sunt og sånt, men klesstørrelsen min tilsier kanskje ikke helt det, ref. cashewnøttene. 

På toppen av listen av idioti ruver valgene jeg gjorde i midten av 20-årene. Kroppen gav meg tydelige beskjeder som jeg valgte å ikke lytte til, du må sove, du må hvile og du må ta en pause. Igjen tok jeg et idiotisk valg og havnet på nevrologisk avdeling med hjerneslag.

Egentlig så tenkte jeg at livet mitt var over i møte med egen idioti, og at jeg nå var skadet gods som hadde brukt opp livet jeg hadde fått utdelt lenge før tiden. Jeg hadde spist godteriet før kinofilmen startet. Dette var en midlertidig følelse som jeg har basert enormt mange livsvalg på, den midlertidige frykten for at jeg kanskje ikke hadde så lenge igjen nå.

En permanent time på Aleris Trondheim med oppmøte i vide bukser basert på denne midlertidige følelsen vil for alltid være definisjonen på egen idioti. Mange år etter møtte jeg et fantastisk menneske som lærte meg en liveleksjon; «Aldri ta permanente valg på en midlertidig følelse.». 

Det har rett og slett blitt min bruksanvisning, min ABC i livet i voksen alder, jeg er riktignok kald på beina av og til av moderat idioti med litt ubehag etter nøtter. Jeg må dog leve med egen idioti og mange av valgene jeg har tatt, men idiotien får i alle fall ikke lengre ta permanente valg på en midlertidig følelse.

Livet er uforutsigbart, flyktig og dessverre fylt av idioti. Klem en venn, følg søte hunder på instagram, kyss dine barn, lag mat til noen du bryr deg om, gi kompliment til de som fortjener det og se det beste i andre. Vi er alle idioter av og til, men kanskje det var basert på en midlertidig følelse?

Her kan du lese flere spaltistinnlegg:

- Det lukter altfor lite alkohol i norske kirkebenker

Velkommen 2026 - Ildhestens år!