- Det lukter altfor lite alkohol i norske kirkebenker

For å ta de ikke sanne først: Nei, det er ikke slik at soknepresten mener at menigheten burde ta seg en liten dram før de kommer til kirka. 

Det kan sikkert argumenteres for at det ville skapt bedre stemning enn den gjengse gudstjenesten, men poengene mine ligger helt andre steder. 

Det er heller ikke slik at vi i kirken – selv om opptil flere av mine venner har foreslått det – har planer om å bytte ut den alkoholfrie altervinen med noe sterkere. 

Jeg har fått forslag om både Jägermeister og diverse annet, uten at det har fristet hverken meg eller kirkeledelsen nevneverdig.

Det som derimot er sant, er det faktum at det nesten aldri lukter alkohol i norske kirkebenker. Med et hederlig(?) unntak for årene 2020-2021 og koronapandemien har jeg nesten aldri opplevd å kjenne alkoholdunst i kirken på en gudstjeneste, eller for den saks skyld i bryllup eller begravelser. 

Under pandemien var det jo sånn at man ikke stolte på mennesker som det ikke luktet alkohol av der vi gikk rundt med de små flaskene med desinfeksjonsmiddel. 

Jeg skal ikke si at det er første gangen en prest har hatt en liten flaske sprit stående gjemt på alteret, men det er nok første gang menigheten syntes det var helt på sin plass.

Og så kan man jo spørre seg: Er det et problem? Burde det lukte alkohol i kirken?

Isolert sett er det kanskje ikke problematisk at det ikke gjør det og mange vil nok si at sånn burde det være. Men hvis vi begynner å tenke litt på hvorfor det er sånn, så ser jeg noen problematiske sider ved det. 

For i det øyeblikket mennesker som sliter med alkohol føler at de ikke er velkommen til kirken – da har vi et problem. 

Og hvis vi skal være litt mindre dramatisk… Hvis man våkner opp på en søndag morgen etter en fuktig lørdagskveld og tenker at man ikke passer inn i kirken i den tilstanden, da har kirken bommet grovt. 

Så kan man diskutere i det vide, lange og brede hvorfor det er sånn og hvem som har skylda. 

Mitt poeng er at det ikke burde være sånn, og ikke minst at for mange av oss som frekventerer det store hvite huset med tårn, så er det heller ikke et problem hvis det skjer.

Det som også er sant, er at dette sitatet kan omformes og brukes om så mye annet og så mange andre områder i samfunnet. For hvis vi nå i stedet for kirken snakker om 17. mai-feiringen, om noe så hverdagslig som kino, eller kanskje så enkelt som en tur på butikken. 

Eller hvis vi bytter ut lukten av alkohol med…. ja – egentlig enhver form for annerledeshet som er synlig eller merkbar. 

Hvor åpne er vi som samfunn for å inkludere de som ser annerledes ut, de som lager høye lyder, de som lukter annerledes, oppfører seg annerledes og som, mer eller mindre frivillig skiller seg ut? Og vi trenger ikke bruke «inkludere» heller. Det holder med å bare la mennesker føle at de kan være seg selv – også midt i blant oss og i all offentlighet.

For veldig mange av oss så er ikke dette et problem. Og det er jo helt fantastisk. For de aller fleste av oss slipper å tenke på det. 

De aller fleste av oss beveger seg rundt i samfunnet i et rimelig harmonisk samspill med andre mennesker, med forventninger, normer og mer eller mindre uttalte regler. Og jeg vil også påstå at de aller fleste av oss ikke har noe problem med å møte på mennesker, sånn i hverdagen, som skiller seg ut fra mengden.

Aksepten for annerledeshet er ganske stor, hos veldig mange.

Og så er det det da, at jeg må skrive «de fleste av oss». For de fleste av oss er ikke dette et problem. Men det er det for noen. Og det burde plage oss. 

Det faktum at det finnes mennesker i vårt samfunn som kvier seg for å oppsøke våre felles arenaer, fordi de tror – eller i verste fall har fått høre – at de ikke er velkommen dit. Det burde plage oss. Det burde få oss til å tenke ganske hardt og ganske nøye på hva vi gjør når vi møter andre mennesker.

Hvordan skaper vi rom for å være annerledes? Hvordan gir vi mennesker forståelsen av at de er invitert og inkludert i alle våre sammenhenger?

Mennesker som ikke har det i seg å være stille selv når situasjonen skulle tilsi det. Mennesker som selv føler at de ikke passer inn… 

Alle disse fargerike menneskene som vandrer rundt midt i blant oss. Hvordan får vi dem til å forstå at det er fargene deres som gjør hverdagen bedre for oss alle? 

Jeg har dessverre ikke alle svarene, men jeg mener likevel at det er så utrolig viktig å stille spørsmålene.

Og bare så det er sagt, sånn til slutt: Jeg er ikke det spor bedre enn andre i disse sammenhengene. 

Dette er ikke min «Nå må dere ta dere sammen»-preken. Men jeg er så heldig at jeg får lov til å tenke litt høyt (på papir) og mene noe. 

Så må dere gjerne være uenige med meg, det lever jeg godt med. 

Hvis dette kan få oss til å tenke en gang eller to over hvordan vi møter hverandre og hvordan vi ser hverandre, så er det fint. 

Og hvis det at jeg skriver dette kan føre til at ett eneste menneske våger seg ut der han eller hun ikke våget før – ja da er det etter min mening god bruk av spalteplass.

Ha en fin helg – og husk at vi er alle annerledes – på et eller annet vis.