Hvor store konsekvenser er vi villige til å akseptere?

Budsjettforslaget for 2026 innebar en innsparing på individuelt tilrettelagt opplæring på over 10 millioner kroner. Kommunalt FAU i Fauske anmodet politikerne om å ikke vedta dette før en risikovurdering av tiltaket ble gjort. Politikerne støttet det, og resultatet viste at innsparingen ikke var forsvarlig.

Og nå er altså løsningen å heller kutte 20 stillinger i Fauskeskolene?

Jeg tror ikke det er en eneste foresatt på Fauske som ikke vet at vi bor i en kommune med store økonomiske utfordringer. De fleste av oss forstår også at dette får konsekvenser – på mange områder, også i skolen. Dette er heller ikke bare et Fauske-problem, men en del av en større nasjonal utfordring.

Men det fritar ikke kommunen fra ansvaret for å gjøre grundige vurderinger før man lanserer tiltak med så store konsekvenser. I budsjettforslaget ble det foreslått drastiske sparetiltak i skolen, med liten grad av involvering fra tillitsvalgte, lærere og rektorer. Det er nettopp disse som kjenner skolehverdagen best – som vet hvor utfordringene ligger, og hvilke kutt som vil ramme barna hardest.

Drastiske sparetiltak kan ikke gjennomføres uten grundige risikovurderinger. Det må sees på konsekvenser både på kort og lang sikt, og det må ligge en tydelig strategisk tanke bak: Hva slags skole – og hva slags kommune – ønsker vi å være?

I strategiplanen for Fauskeskolene står det at kommunen skal sikre en utdanning av høy kvalitet, tilpasset elevenes individuelle behov og forutsetninger. Opplæringsloven vektlegger inkludering og et trygt skolemiljø, og Fauskeskolene er forpliktet til å følge opp dette i praksis.

Det formelle ansvaret ligger hos skoleledelsen, men i realiteten er det læreren i klasserommet som hver dag skal få dette til å fungere. Hvordan skal de klare det når rammene svekkes og støttestrukturene forsvinner? Hvordan skal de lykkes når de som forvalter skolen gjør drastiske kutt, uten tilstrekkelig konsekvensarbeid i forkant?

Et innsparingstiltak som allerede er innført, er å ikke sette inn vikar ved fravær i arbeidsgiverperioden. Dette har vært krevende for både lærere og elever. Likevel har dyktige og fleksible lærere og fagarbeidere klart å få det til å fungere i korte perioder.

En viktig grunn til at dette har gått, er at skolene fortsatt har hatt noen få ressurser å spille på. Ved uforutsett fravær har kollegiet strukket seg langt, fordelt ressursene og gjort det de kan for å skape en skoledag som oppleves trygg og grei for barna.

Men dette er ikke bærekraftig over tid. Belastningen er høy, og det er grunn til å forvente økt sykefravær og flukt fra yrket. Barna våre har rett til et trygt og godt skolemiljø. Det forutsetter nok kvalifiserte voksne til stede.

Når kommunen nå planlegger å redusere med 20 stillinger, vil det ikke lenger være mulig å løse hverdagen slik man gjør i dag. Økonomiske hensyn fritar ikke arbeidsgiver fra plikten til å sikre forsvarlig bemanning. Det betyr at man i praksis vil være nødt til å sette inn vikarer – som vil øke kostnadene man forsøkte å spare inn.

I det samme budsjettforslaget pekes det samtidig på hvor viktig det er å jobbe med rekruttering i skolen. Vi er avhengige av kvalifiserte lærere – både erfarne lærere som kan veilede, og nye som skal inn i yrket.

Læreryrket er komplekst og krevende. Lærere er fagpersoner, men også rollemodeller, omsorgspersoner og støttespillere i barnas liv. De møter elever som trenger hjelp, trygghet og struktur – og de skal samtidig sikre læring og utvikling.

Drastiske kutt i skolen får sjelden bare én konsekvens. De slår bredt – og ofte hardest der behovet er størst. Noen store bekymringer er:

svekket kvalitet i undervisningen, med lavere læringsutbytte – særlig for dem som trenger mest støtte mindre oppfølging av sårbare elever, der behov for tett voksenkontakt og tilrettelegging ikke kan ivaretas i praksis økt press på ansatte, med fare for høyere sykefravær og frafall fra yrket – noe som igjen forsterker rekrutteringsutfordringene dårligere læringsmiljø, med færre voksne til tilsyn og oppfølging av elevenes psykososiale hverdag mindre fleksibilitet i hverdagen, der fravær og uforutsette hendelser blir vanskeligere å håndtere økte forskjeller mellom elever, der noen klarer seg, mens andre faller bakpå

Dette er ikke teoretiske konsekvenser. Dette er den virkeligheten vi risikerer å skape.

Som foresatte har vi forståelse for at det må gjøres prioriteringer. Men vi kan ikke akseptere at kutt gjennomføres uten tilstrekkelig faglig grunnlag og uten å ta inn over seg konsekvensene for barna våre. Nettopp derfor må vi også tørre å si ifra når retningen oppleves feil.

Vi ber ikke om det umulige – vi ber om forsvarlige vurderinger, reell involvering og prioriteringer som tåler konsekvensene de skaper.

Dette er en oppfordring til både administrasjonen og politikerne: Stopp opp. Tenk dere om, og lytt til fagfolkene i skolen.

– Dette kommer til å gå ut over de svakeste

- Det er fullt forståelig at det vekker reaksjoner