Petra, Paula og Vally - klassevenninner på 100 år

I dag bor de tre 100-åringene i Kabelvåg, Sandefjord og på Fauske, men vi går tilbake til begynnelsen, og ser på det året da de tre damene ble født.

Året er 1916. Tre jenter kommer til verden i Sulitjelma, Petra Pettersen den 22. april, Vally Pedersen den 3. august og Paula Strømhaug den 29. august.

Det er vanskelig i dag å skulle se for seg den verden de tre ble født inn i. Dette er nesten ett tiår før radioen kan bringe nyheter fra den store verden, der 1. verdenskrig raste med ufattelige tap av menneskeliv.

Lokalt startet året 1916 med frykt for storkonflikt ved tariffoppgjøret. Det skjedde da arbeidsgiverne stengte gruvearbeiderne ute fra jobb, i en lockout som varte fra januar til juni.

Etter at arbeidsfred var oppnådd fikk folk rett til fire dagers ferie, og minste dagslønn ble betalt med 4,25 kroner.

Samtidig kostet en sekk poteter fra Valnesfjord 12 kroner, levert på Finneid. Folk sto uten lønn i nesten ett halvt år, og det mens matvareprisene steg til nye rekorder.

Familier med mange barn hadde tøffe tider.

Etterjulsvinteren i 1916 var kald og tørr, med lite snø. Våren var kjølig, men sommeren ble varm. Dette året melder distriktslegen om epidemier av meslinger og difteri i Sulitjelma.

Kun vaksine mot kukopper var tilgjengelig.

På denne tiden var det ikke uvanlig at barn døde av meslinger, kikhoste og difteri.

Penicillinet var jo heller ikke oppfunnet, og folk ble internert på «epidemilasarett» for å hindre spredning av alt fra difteri til lungebetennelse.

I Sulitjelmas overfylte bolighus var særlig tuberkulosen fryktet. Ingen foreldre kunne være trygge for at deres barn gikk fri for sykdom, og at nettopp disse tre jentene skulle få oppleve ett helt århundre, kunne ingen drømme om.

Hvordan ble oppveksten for disse tre? Jeg besøkte Vally Nilsson, i hennes hjem på Fauske helsetun. Medbrakt var et klassebilde fra midten av 1920-tallet, der Vally og Paula var identifisert på forhånd.

- Ja, der sitter Paula, hun hadde et sånt fantastisk langt, tykt og vakkert hår. Vi gikk sammen på skolen hver dag, og satt ved samme pult i alle år på skolen, forteller Vally Nilsson.

- Du skjønner, jeg husker veldig mye fra mine barneår på Sandneshaugen i Sulitjelma. Jeg ble alltid kalt «Lillmor» og Paula ble kalt «Tuppi». Ei som ble kalt «Molla», bestemte at vi når vi ble konfirmert så skulle vi slutte å svare når folk brukte kallenavn på oss.

Og slik ble det, i alle fall for min del.

Tuppi og Lillmor bodde som naboer på Sandneshaugen. Tuppi, eller Paula, bodde i Kåfjordbrakka, og var farlaus allerede ved fødselen. Moren Amanda giftet seg igjen da Paula var tre år.

Vally mistet sin far da hun bare var åtte år, og moren måtte ut i arbeid med malmsjeiding.

- Mamma arbeidet på «plukken» som sjeider, men hun klarte i tillegg å sy klær til oss unger. Jeg måtte melke geitene vi hadde, de stod i et skur bak brakkene, forteller Vally og forsikrer om at hun hadde en flott oppvekst.

- På sommeren spilte vi ball til sent på kveld, helt til folk som skulle på formiddagsskift i gruva jaget oss inn, ler Vally.

- I ungdomstiden lærte vi oss å danse på Vaskerhusloftet. Jeg kan huske at Hartvik og Leif Dahlen var med, og Anker Olsen. Og så husker jeg Sankthansfeiringen, da var alle samlet, gammel og ung. Du kan tro vi hadde det gøy!

Petra (Pettersen)Tenggren har mobiltelefon, og svarer etter bare ett eneste ring. Hun bor i dag på Marithaugen sykehjem i Kabelvåg.

- Jeg er ganske sprek ennå. Hver morgen tar jeg en trimtur med rullatoren gjennom korridorene her, forteller hun.

Og, joda, hun husker både Vally og Paula.

- Vi gikk på skolen på samme klassetrinn, men i 1923 var det så mange unger i Sulitjelma at vår klasse ble delt inn i a, b og c. Jeg tror jeg gikk i b-klassen, for jeg bodde i Glastunes, flere kilometer fra Vally og Paula. Den gang tok vi toget hvis vi skulle reise mellom Glastunes og Sandnes, minnes Petra.

Selv reiste hun til Oslo på slutten av 30-tallet og tok huspost. Der traff hun sin mann, og Petra flyttet snart til hans heim i Kabelvåg. Der tok hun seg av svigermoren, og etter hvert også resten av befolkningen i Kabelvåg, skal vi tro avisomtalen av henne ved 100-årsdagen.

Hun var også med på å stifte pensjonistforening på stedet.

- I mange år drev jeg også en husmorkafé i Kabelvåg, forteller Petra,

På spørsmål om hva hun tenker om at de er tre jenter fra hennes klasse som har oppnådd å bli hundre år, blir hun svar skyldig.

- Jeg tror jeg har mine gode gener fra mamma, hun ble også over 100 år, forteller Petra.

På Kamfjordhjemmet i Sandefjord bor Paula (Strømhaug) Harbog. Også hun har levd et svært aktivt liv. Petra dro fra Sulitjelma til Sandefjord allerede som 17-åring, hvor hun jobbet både på kafé, i melkebutikk og bakeri før hun ble ansatt ved en av byens mer kjente restauranter.

I nærmere 40 år serverte hun ved restaurant Gadella i Sandefjord, og hadde for lengst nådd pensjonsalder før hun sluttet.

Da gikk hun straks over til Frivillighjelpen, og drev med utlevering av mat til hjemmeboende eldre i Sandefjord. En jobb hun hadde til hun fylte 95 år.

Det var først som 98-åring at Paula flyttet til Kamfjordhjemmet, og der trives hun godt, ifølge hennes grandtantebarn, Anita Bille, i Stockholm.

-Tante Tuppi snakker ofte om barndomsvennen Vally som hun delte pult med på skolen. I fjor sommer fikk tante tilsendt et utklipp fra Saltenposten. Der det var bilde av Vally på «rullator-rally», du kan tro hun ble glad over å se det bildet av Vally!