"Kor e alle helter hen?"

Når vi er små er det sånn at vi alltid, i alle fall om alt fungerer, skal ha en voksen eller flere, som er de som ser oss og som stiller opp og løser floker, eller gir en dytt i bratte oppoverbakker, om vi møter på dem.

Det kan være en forelder eller en lærer, kanskje hovedsakelig. Men det kan også være en annen slektning, en voksen du møter på gjennom idretten eller andre tillitspersoner.

Poenget er at du får hjelp.

Noen står klar med Zorro-maske, Supermann-kappe og Batman-verktøysbelte for å fikse hva det måtte være som gjør at ting ikke flyter i ditt unge liv der og da.

Når vi blir voksne oppdager vi at det ikke er sånn at noen kommer og redder oss om verden begynner å gå oss imot. Grus i maskineriet eller utfordrende dager og motgang på jobb eller på privaten, har ingen opplagt utgang, uten hardt arbeid og dedikasjon.

Kanskje hjelper ikke det heller og utfordringene tårner seg opp.

Men der vi oppdager at vi ikke har en hverdagshelt eller endatil en superhelt ved vår side, i våre formative og voksne år, så opplever vi likevel at vi møter på de samme eller end verre problemer, brattere oppoverbakker eller forholdsvis mer ekstreme superskurker.

Vi må rett og slett stå rakrygget på våre egne to bein og ri av stormen, eller bøye hodet for å beskytte oss selv i motbøren.

Det virker som om dette er et problem som også verden, og samfunnet vi lever i har.

Det har alltid vært utfordringer i verdenssamfunnet, motgang, krig, sult og katastrofer. Og en og annen helt har stilt opp og stått på, tatt roret eller bekjempet skurker, på vegene av sine folk og til dels også verdenssamfunnet.

Eksempler på dette er jo, Nelson Mandela, Malala Yousafzai, Greta Thunberg eller komikeren som ble president i krigstid, Volodymyr Zelenskyj. Legg til eller ta bort navn, etter eget valg.

Disse ser jo ut til å ha i alle fall noen superhelt-egenskaper, som ekstremt mot og dedikasjon til å gjøre om på urett.

Mange helter har motstått tidens tann; mange har falmet.

Andre igjen har nesten blitt framhevet, og framstilt som superhelter uten å ha gjort noe som helst. Egentlig. Nesten bare for å være bedre enn de andre, som ikke er så bra grunnlag spør du meg. Slik som Obama fikk fredsprisen, tilsynelatende for å ikke være sine forgjengere.

Til syvende og sist, må vi vel alle være enig om at det er en overvekt av superskurker som dominerer verdensbildet i vår tid, og ikke så mange som er i posisjon til å redde oss i alle fall.

Det er smått utrolig at vi ikke, i 2025 har klart å få bukt med sult og undertrykking, på mange måter har disse samfunn-sykdommene sett ut til å vokse fram og blir flere og sterkere. I alle fall medias dekning av dette.

Ikke minst er det utrolig at vi ikke i vår tid, klarer å se hvem som er de viktigste hverdagsheltene i vårt samfunn og vår tid.

Tror mange vil være enig med meg i at de som jobber i barnehagene, i grunnskolen, i eldreomsorgen, og med å ta seg av dem som ikke er like godt stilt som de fleste andre (en jobb som jeg satser på blir overflødig i overskuelig framtid), og dem som med sin tilmålte energi og tid, stiller opp for andre i medmenneskelighetens ånd, får som fortjent.

I alle fall ei lønn å leve av, ei arbeidstid som ikke gjør kål på den enste kroppen de har fått utdelt, og kanskje til og med en takk og økt status blant alle oss som er avhengig av dem.