Katten Oliver, aka Ollie - sin egen herre

Alle som har katt vet at de eier ikke katten sin, katten eier dem. Det er helt sant at katten velger sine mennesker, enten de menneskene vil eller ikke.

Dette er historien om katten Ollie. Jeg ble inspirert av Unni Lindell til å dedikere denne spalten til katten Ollie. Unni hadde en katt som het Knut i 18 år og hun har skrevet bok om Knut og om det spesielle vennskapet de hadde og alt de opplevde sammen i de 18 årene. Det var hysterisk morsomt å lese om de vanvittige situasjonene de to havnet i, samtidig som det var veldig sårt å lese om hva katten virkelig betydde for henne i livet hennes.

Boken anbefales på det sterkeste.

Ollie kom til oss sommeren 2014. Jeg hadde vært ganske syk året før, så vi følte at vi trengte en oppmuntring i form av en kattunge, vi hadde en litt eldre katt fra før. Vi dro til de som averterte kattunger og jeg tenkte jeg skulle se hvilken av de som kom til meg.

Jentene var veldig begeistret og lekte og koste med alle de nydelige kattungene. Jeg satt på kne oppi kassa og venta de litt ut. Så var det plutselig en lodden liten ball med meget store og nysgjerrige øyne som krabbet målrettet mot meg. Jeg plukket han opp og vi fant hverandre der og da. Jentene gav han navnet Oliver, senere kjent som Ollie.

Siden de ikke var helt leveringsklare, ble vi enige om at vi skulle hente Ollie etter vi hadde vært på ferie. Vi dro til svigermor på Skarnes, som vi gjorde hver sommer. En av de solfylte, varme dagene da vi gikk tur med svigermors hund, hørte vi plutselig høye, fortvilte skrik fra noe buskas rett nedenfor ei toglinje som turstien gikk langs. Etter litt leiting fant vi en pitte liten kattunge, ikke mer enn tre-fire uke gammel. Hvordan han hadde havnet der, var et mysterium. Det var ingen andre kattunger eller noen kattemor å se. Vi tok ham selvfølgelig med oss og han endte opp som adoptivkatt, og ble lillebror til Ollie.

Vi hadde ikke hentet Ollie enda, så vi var naturlig nok spent på hvordan det skulle gå med Ollie og lillebroren Brutus, som vi kalte han. Brutus hadde ikke fått den sosialiseringen som han normalt sett skulle hatt, siden han ikke hadde fått vokse opp med kattemoren de første månedene. Han var litt rar. Han visste ikke hvordan han skulle spise eller drikke, så han brukte labbene til det. Det var litt komisk å se på, samtidig som det var ganske trist, han var jo helt alene i verden.

Det var da Ollie rykket inn og virkelig tok storebrorrollen på alvor. Ollie gikk foran som et forbilde for Brutus. De ble gode venner og fant på mye tull sammen. Dessverre døde Brutus fra oss noen år senere. Ollie derimot levde videre og ble snart husets uforbeholdne sjef. Da vi noen år senere tok over svogeren min sin hund, Gucci, en liten fox-terrier, ble Ollie sjef over hele dyreholdet i huset som nå besto av Ollie, katten Tiger og hunden Gucci. Ollie er en stor, krevende, masete og egentlig innerst inne litt redd katt.

Han har litt gener fra Main Coon og det bærer han preg av. Han er smart og oppfinnsom og han velger ut de han vil kose med, det er slett ikke alle. Han gjør masse ugagn, som å bite i stykker ledninger og han river duker av bordet, stjeler mat fra tallerkener som står ubevoktet og han velter juletrær. Gnager på mobiler gjør han også. Etter siste juletrestunt der han rev overende det nydelig pynta juletreet slik at mesteparten av kulene knuste, gikk vi til innkjøp av plastjuletre. Han gir det (heldigvis) ikke noe oppmerksomhet, det er vel under hans verdighet.

Ollie har full kustus på både hunden Gucci og katten Tiger. Gucci tror Ollie er en hund, siden han er større enn henne, og hun prøver forgjeves å få Ollie til å leke. Når det ikke går, gyver hun løs på ham bakfra og jukker i vei. Det ser helt vanvittig ut med den lille hunden som jukker og står i på Ollie bakfra, mens han rolig sitter og spiser tørrfor. Vi har forstått det sånn at hun prøver å dominere ham, siden han ikke vil leke. Når Ollie får nok av den utidige jukkinga, kommer storklørne fram. Det er ikke få ganger Gucci har fått seg en smell med storkloa. Da ligger hun lavt et par timer, helt til hun er på han igjen. For et sirkus.

Ollie er egentlig ganske redd av seg og kommer det besøk så gjemmer han seg, eller stikker ut. Da ser vi han stort sett ikke før de har gått, eller dagen etter. Da kommer han krypende inn og skal kose i sofaen, på et teppe på fanget. Helst mitt. Da er det ingen vei utenom og det er bare å sitte i ro til han er ferdigkosa. Da legger han seg ofte midt på stuegulvet på rygg og labbene rett til vers, for å vise at her er han sjef. Han er makelaus. Da de to eldste jentene flytta ut, gikk han i gangen utenfor rommene deres og remja høylytt. Han savna dem. Katter er spesielle dyr og de er enormt gode venner å ha. De er lojale, og de har vært en varm trygghet når livet stormer som verst. Jeg kunne ikke tenkt meg et liv uten katt. Så får det heller være at de er masete og krevende og gjør ugagn.

Nå er jeg spent på neste kapittel i historien om katten Ollie, som ikke liker forandringer og som har sitt revir i den store hagen vår, for nå skal vi flytte. Jeg ser for meg alle slags scenarioer, at han blir redd og forsvinner eller at han vil godta det nye husværet.

Time will show. Dere skal få oppdatering.

Ukas spaltist er mor til tre barn, jobber som lærer, er opprinnelig fra Fauske men har reist mye.