- Hvorfor gjorde ikke barnevernet mer?

Vi møter kvinnen i 30-årene hjemme hos seg selv en kald og klar vinterdag. Håndtrykket er forsiktig, og en hund ivrer etter å hilse på, han også. Det er hverdag og barnet hennes er på skolen, mannen på jobb.
Selv er hun ufør og går og venter på endelig utfall av saken mot Fauske kommune. Egentlig skulle den opp i retten i januar, men så ble saken utsatt.

- Det er en stor påkjennelse å gå og vente, sier hun.

På grunn av datteren og eldre søsken vil hun ikke står fram med navn i avisa.

Vi har satt oss i sofakroken med en kopp kaffe hver. På bordet står også en skål med kjeks. En langhåra katt hopper i sofaen og vil ha kos. Ingen tvil om at det er en dyreelsker som bor her. Utenfor huset går det noen hester.

- Dyr har alltid betydd mye for meg. Uten dem hadde jeg vært ensom. Jeg føler en stor ro med å ha dyr rundt meg.

Kvinnen flakker med blikket. Hun har grudd seg til journalistbesøket. Hun vil at hun skal bli trodd at og hun ønsker svar.

- Mamma var syk da hun fikk meg, innleder hun.

- Hun var alkoholisert og medisinert, hun slet med psyken og var deprimert.

Moren og faren var heller ikke et par da hun kom til verden. Moren skiftet stadig på kjærester, og hos faren var det heller ikke noe særlig å være. Han var også glad i alkohol. Jenta var mye for seg selv, og hun forteller om et rotete og skittent hjem. Om foreldre som ikke fulgte henne opp.

- Både barnehage og skole meldte fra til barnevernet, forteller hun stille.

Da hun var fem år flyttet hun til faren. Det var fordi mora hadde tatt en overdose. Men jenta søkte stadig til sin mor, og ikke før i fjerde klasse overtok far omsorgen igjen. De eldre søsknene var tidlig ut av hjemmet og er mye eldre enn henne.

- Pappa og jeg hadde ikke noen samtaler og mamma overså meg og ga meg skylden hvis det ble slutt med en kjæreste. De slo meg aldri fysisk, men de overså meg og ga meg ikke stimuli som andre barn.

Hvordan hun var kledd var ikke så nøye, heller ikke faste måltider.

Hun forteller også at hun som barn var med faren på fest. At drikkekompisene kom litt for nær henne. I sær var det en venn av faren som ville ha henne på fanget og kalte henne for kjæresten sin. Faren fikk heller ikke komme nær henne fysisk.

- Jeg likte det ikke, og liker ikke nærkontakt og klemmer. Jeg er redd for å gå inn i relasjoner med nye mennesker. Det er tryggest å være alene. Jeg har jo lurt på om jeg har blitt utsatt for overgrep ettersom jeg ikke ville kle av meg, dusje eller være nær noen.

Samtidig sier hun rett ut at hadde det ikke vært for kjæresten og ungen hennes, så hadde hun ikke vært i live i dag.

Kvinnen nevner at faren pleide å tisse i vasken i kjøkkenet, og hun begynte også å gjøre det. Det hang en håndduk over en kjøkkenstol, og den pleide hun å tørke seg med om og om igjen.

- Det var sikkert derfor jeg var så plaget med urinveisinfeksjoner, sier hun.

Da hun begynte i første klasse gikk det opp for jenta at hun ikke hadde et normalt hjem som de andre i klassen. Forsømmelsen gjorde at hun også var usikker sosialt sett, og ikke hadde venner da hun gikk i barnehagen.

- Jeg er sikker på at den eneste grunnen til at mamma ville ha meg i huset var på grunn av barnetrygden. Jeg var også veldig tynn fordi mamma ikke ville gi meg mat.

Selv i dag strever hun med å omgås folk. Kjører hun til butikken kan hun sitte og vente til bilen hun kjenner igjen på parkeringsplassen har dratt.

- Det oppstår gjerne misforståelser i samtaler med andre, og så kan jeg bli veldig sint.

Selvskading, innleggelser på akuttposten, overdoser, selvmordsforsøk og selvmordstanker siden 14-15 årsalderen hører også til hennes triste historie. Hun har gått til psykolog i 13 år. Men etter den lille familien flyttet ut av farens hjem har det gått bedre. Huset ligger på landet, og det gir henne ro å være i naturen.

- Jeg føler jeg mestrer å ta vare på hestene her hjemme.

Barnevernet var på hjemmebesøk flere ganger, og hun ble også sendt på forskjellige aktivitets- og ferieopphold. Hun var også hos forskjellige familier på avlastning opp gjennom årene. Og hun hadde støttekontakt. Men så var det hjem til hverdagen etterpå. Hver dag dukker det samme spørsmålet opp.

- Hvorfor grep de ikke ordentlig inn?

Kvinnen forteller om smerter i hverdagen som er der hele tiden. Om angstanfall som kjennes ut som at hun må puste i en plastpose. Om medisiner for å få sove.

- Jeg kjenner meg sliten og har lite energi. Jeg vil jo ikke ha det sånn, livet mitt er ødelagt.

Sin mann traff hun på videregående en annen plass i Nord-Norge, og etter videregående prøvde jenta seg i ulike jobber. Arbeidsforholdene har aldri vart noe særlig lenge, og etter en rekke arbeidsutprøvinger ble hun hundre prosent ufør i 2014. Skolegangen gikk imidlertid greit og hun likte fag og lekser.

- Men ble ting vanskelig på skolen så stakk jeg av. Slik fortsatte jeg også i arbeidslivet.

I kantina på videregående satt hun ikke og spiste sammen med de andre, men inne på kjøkkenet.

Selvsagt var hun redd og usikker selv da hun ble mor, for det var ikke planlagt. Hun var redd for om hun klarte å ta vare på ungen. Men barnevernet var der og fulgte med fra starten. Det går bra med barnet i dag, og den blide ungen smiler til oss fra flere bilder i stua.

Begge foreldrene til kvinnen er døde i dag. Kvinnen går ikke rundt og bærer nag til mora.

- Hun sa unnskyld til meg like før hun gikk bort. Mamma var syk. På slutten så hun og hørte ting som ikke var der. Den dagen hun ikke ringte meg skjønte jeg at hun var død.

Hun forteller om en mor som ikke turte å gå i dusjen og som gikk rundt ustelt i en skitten og blodig morgenkåpe. Og som stadig ringte til datteren etter hun var blitt voksen for at hun skulle være sammen med henne.

- Jeg kommer aldri til å kjøpe ei morgenkåpe selv, sier hun.

Det er sterkt å høre kvinne fortelle, og hun får tårer i øynene selv flere ganger i løpet av samtalen. Selv tvinger hun seg til å gå på foreldremøter og skoleavslutninger til barnet sitt.

- Mine foreldre var der aldri. De andre elevene kom pyntet med sine foreldre. Jeg kom alene i de vanlige klærne. Vi var ikke ute på 17.mai, og på julaften satt jeg der og ønsket at jeg heller var hos ei venninne og hennes familie.

På tiårsdagen min forlot mamma og drikkekompisene meg alene og dro ut og festen. Sånne ting er vondt å tenke på. Jeg var også redd noen av kjærestene til mamma, særlig oppførte seg truende, så soverommet låste jeg på natta.

- Var det ikke noen lærere du betrodde deg til?

- Jo, det var det. Flere så jeg ikke hadde det bra og jeg var ofte hjem hos to av dem.

Kvinnen har ofte lurt på hvordan livet hadde blitt om kommunen tidlig hadde grepet inn og flyttet henne i et permanent fosterhjem. Hun kjenner på savnet etter en større familie.

- Mest for min datters skyld.

Hun gleder seg til å bli ferdig med saken mot kommunen. Det har kostet henne krefter å ta det skrittet å gå med saken til advokat. Etter hun opprettet en Spleis øremerket rettsaken fikk hun inn 10.000 kroner.

Hvis hun vinner vil hun gi noe av dette bruke noe av pengene til et godt formål og nevner psykiatrisk helse for barn og ungdom. Hun er også nervøs for om hun taper saken og må betale omkostninger til kommunen og sin advokat. Da kan det være snakk om flere hundre tusener, noe kvinnen ikke har råd til. Nå er det forsikringsselskapet som betaler advokatregningene.

Advokat Øystein Hansen håper at denne saken kan komme opp før sommeren.

- Dette er nok en ekstra belastning for min klient som har en tilbaketreknings-forstyrrelse som kommer av miljøet jenta vokste opp i. Det mener hennes psykolog og to sakkyndige i saken.

Hansen har en perm foran seg med dokumenter som omhandler saken. Klienten tok kontakt med ham sommeren 2017. Rett før jul samme år tok advokaten ut stevning, og saken ble berammet førts nå i januar. På grunn av at rapporten fra sakkyndige kom så sent ba kommunen om utsettelse, noe de gikk med på.

- Vi håpet de ville komme med et forlik.

Advokaten bekrefter det kvinnen har fortalt til oss at barnevernet fikk inn flere bekymringer over flere år i løpet av skoleårene, både de tidlige skoleårene og da jenta gikk på ungdomsskolen. Han sier det foreligger mye dokumentasjon som går på atferd i klasserom og dårlig renhold.

- I tillegg meldte avlastningsfamilie og støttekontakt fra. Det er ingen tvil om at jenta var utsatt for omsorgssvikt og at miljøet rundt henne skadet henne. Det juridiske spørsmålet blir om kommunen gjorde nok ved å plassere henne hos far. Jeg mener hun bør få erstatning, sier Hansen som har arbeidet med denne type saker mens han drev eget advokatfirma i Tromsø.

Erstatningsbeløpet må beregnes dersom Fauske kommune holdes ansvarlig for skaden.

- Erstatningen vil i dette tilfelle kunne bli betydelig, Selv om det i dag ikke er fortatt noen form for beregning av det økonomiske tapet, vil endelig beløp anslagsvis kunne komme opp mot ti millioner kroner.

Det tikker inn tekstmeldinger fra kvinnen. Først en, så to, tre og så nummer åtte. Dårlige minner fra oppveksten. Det er mye hun glemte å si. Det er sterke meldinger, men den siste avslutter slik:

- Under oppveksten tok jeg dyr hjem og gjemte dem på rommet for ikke å føle meg så ensom.

Fauske kommune har fått tilbud om å kommentere uttalelsene fra kvinnen som retter seg mot vurderingene barnevernet gjorde i forhold til bekymringsmeldingene de fikk inn om omsorgsvikt. I en e-post til redaksjonen skriver barnevernleder Ulf Fønes at kommunen ikke kan kommentere saken nå ettersom den er til vurdering av advokat og rettssystem.