Når rapporter blir skjold – og ikke verktøy

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no

PwCs utredning om framtida til Røkland skole har skapt kraftige reaksjoner i den samiske befolkningen i Saltdal. Ikke bare fordi rapporten foreslår strukturelle endringer med store konsekvenser, men fordi den i svært liten grad berører de samiske interessene som faktisk står på spill.

Likevel er det én ting som ofte forsvinner i debatten: En rapport er rådgivende, ikke bestemmende. Det er Saltdals politikere som vedtar – og det er Saltdals politikere som må ta ansvaret.

En mangelfull rapport – men ikke en dom

PwC-rapporten vurderer økonomi, logistikk og struktur. Men den unnlater å vurdere et av de mest grunnleggende hensynene kommunen er forpliktet til: samiske rettigheter etter Sameloven, forskrift om opplæring i samisk og kommunens egen rolle som kommende språkstimuleringskommune for både pitesamisk og nordsamisk fra 2026.

At rapporten knapt omtaler det samiske tilbudet ved Røkland skole – et tilbud som består av undervisning fra 2. til og med 9. trinn, og som i dag omfatter 15 elever – er ikke bare et hull i kunnskapsgrunnlaget. Det er et faglig svik. Det gjør rapporten dårlig.

For én ting er grunnleggende i kommunal styring: En konsulentrapport vedtar ingenting.

Det politiske ansvaret kan ikke outsources

Det er kommunestyret i Saltdal som skal fatte beslutninger. Det er kommunestyret som er ansvarlig for å ivareta Sameloven. Det er kommunestyret som må sørge for at barn med rett på samisk opplæring faktisk får det. Ingen ekstern aktør kan frita dem for dette.

Å peke på en rapport og si «Dette er anbefalingen» er ikke god forvaltning. Det er en ansvarsfraskrivelse. Og i saker som berører urfolks rettigheter, er det særlig alvorlig.

Politikere kan bruke rapporter som underlag – men de kan ikke gjemme seg bak dem.

Når historia hvisker

Røkland skole er i dag selve hjertet for samisk opplæring i Saltdal. Her er kompetansen samlet, her er miljøet etablert.

Det burde være selvsagt at en kommune som skal bli språkstimuleringskommune, ikke ender opp med å svekke det eneste fungerende opplæringstilbudet for samiske språk i hele kommunen.

For når barn med samisk bakgrunn i 2025 risikerer å miste et undervisningstilbud fordi kommunen vurderer «strukturelle endringer», er det umulig å ikke kjenne på historiens kalde pust – et gufs fra fornorskningspolitikken. Tvangsflytting, tap av språk, tap av identitet:

Dette er ikke fjern historie. Det er minner som ennå gjør vondt.

Når dagens samiske foreldre nå opplever at kommunen vurderer å flytte elever til en skole uten samisk undervisning, er det ikke følelser ute av kontroll. Det er erfaringer som gjenkjennes.

Konsultasjonsplikt er en plikt – ikke et forslag

Sameloven er tydelig: Staten, fylkeskommuner og kommuner har plikt til å konsultere samiske interesser i saker som angår dem. Saken om Røkland skole angår dem direkte – og svært konkret. Likevel hevder flere innbyggere i kommunen at ingen reell konsultasjon har funnet sted.

Dette er ikke bare et brudd på god forvaltningsskikk. Det er et brudd på lov.

Det er fortsatt tid – og fortsatt politisk ansvar

Flere innbyggere i Saltdal kommune krever nå at prosessen stoppes umiddelbart. Om kommunen ikke lytter, må saken løftes til Sametinget og departementet. Det kan bli en krevende og konfliktfylt prosess for kommunen.

Men før det skjer, bør politikerne i Saltdal stille seg selv et enkelt spørsmål:

Vil vi bli kommunen som bygger opp det samiske – eller kommunen som river det ned?

Rapporten fra PwC kan gi tall, tabeller og vurderinger. Men den kan ikke ta ansvar. Det kan bare våre folkevalgte.

Det er på tide at de gjør nettopp det.