- Når flammene sluker alt

Fredag kveld var jeg allerede på tur i seng da meldingen kom inn om at det brant i Marmorveien for andre gang på kort tid. Så istedenfor å legge meg, rykket jeg ut med kameraet for å forevige det som skjedde, slik jeg har gjort så mange ganger før.

Som journalist er jeg vant til å være tett på hendelser der ting kan gå fryktelig galt, men brann er på mange måter noe helt eget. Flammene er så ubarmhjertige, uforutsigbare og brutale. De bare sluker alt på sin vei, og det går alltid raskere enn man tror. 

Når jeg er ute på slike oppdrag, føler jeg meg alltid så liten og maktesløs. Det er absolutt ingenting jeg kan hjelpe med i en slik situasjon. Det er ingenting jeg kan gjøre for å unngå at menneskene som bor der mister hjemmet sitt. Og det er ikke en god følelse å kjenne på, det kan jeg love deg.

Innen kort tid var det så mye røyk i området at jeg valgte å si meg fornøyd med de bildene jeg hadde tatt. Senga frista langt mer enn en tur på legevakta. Men da jeg la meg, var det ikke uten tanke på alle de som ikke kunne legge seg i sin egen seng den kvelden.

Lørdag formiddag kjørte vi forbi branntomta, og synet som møtte oss var rett og slett trist. Det var det knapt mer igjen enn rester av en vegg og pipene som sto som svarte silhuetter mot himmelen. Røyken steg fortsatt fra ruinene, og synet ble en stille påminnelse om hva som var der dagen før. Alt et hjem rommer av minner og trygghet, var blitt redusert til aske og forkullede rester.

Det gikk heldigvis ikke liv tapt denne gangen heller. Men livene som ble levd der, er likevel blitt forandret.

Dette får meg til å tenke på at det er lett å glemme at selv når brannvesenet gjør alt riktig, så kan ikke selv det beste mannskapet redde alt når flammene først får tak.

Brann er en påminnelse om hvor avgjørende brannmannskapene er - ikke bare i akutte øyeblikk, men som en bærebjelke i beredskapen i samfunnet vårt. 

Det burde også være en påminner til politikere som er ute med sparekniven - om å ikke kutte i brannberedskapen. Og jeg tenker at alle som i det hele tatt tenker tanken om å kutte i akkurat den posten på budsjettet, bør bli med meg på jobb - og se det jeg ser. 

I Marmorveien sto Salten Brann i en situasjon der oddsene var alt annet enn gode. Flammene hadde allerede fått solid fotfeste, så de kunne ikke gjøre så mye annet enn å sikre at brannen ikke spredde seg. 

Det klarte de, og de gjorde det med ro, presisjon og enorm innsatsvilje. 

Mange glemmer ofte hva slags risiko de selv står i, med røyk, strukturer som kan kollapse, eksplosive materialer og intens varme. Den innsatsen er ikke bare profesjonell - den er etter mitt syn heroisk.

Vi er heldige som har beredskap som møter katastrofer med både kompetanse og mot, selv når utfallet ikke kan bli fullt og helt som vi skulle ønske. 

Tankene som har plaget meg siden fredag kveld, er hvordan brann etterlater mennesker på bar bakke. Kanskje har de mistet bilder av sine kjære som ikke er mer, eller arvestykker som ikke kan erstattes. De står uten en seng å legge barna i samme kveld. De må stå i forsikringssaker, ha midlertidige bosteder - og har opplevd et sjokk som sannsynligvis vil sette seg i kroppen. 

Det er ikke bare materielle tap, men den følelsesmessige påkjenningen - som kanskje brenner lengst.

Og nå går vi inn i en høytid der risikoen øker betraktelig.

Adventstida er full av varme, bokstavelig talt. Stearinlys, pynt med elektriske ledninger, matlaging med smult, vedfyring og telys i vinduskarmen. 

Det som gjør desember stemningsfull og koselig, er det samme som gjør den farlig. Og jeg må ærlig innrømme at dette bekymrer meg. 

Brann starter ofte med små øyeblikk av uforsiktighet, og vi tenker ofte at “det skjer ikke meg”. Jeg kan nesten garantere at alle som har opplevd brann i sitt hjem, sikkert har tenkt det samme.

Så før julestjernene tennes og smultringene skal lages, har jeg ei oppfordring til deg: Sjekk røykvarsleren. Finn brannslokningsapparatet. Legg lokk ved komfyren. Ikke gå fra flammen, uansett hvor liten og harmløs den virker.

Når brannen først får tak, er det nemlig ikke bare hjem som brenner. Det er trygghet, minner og hverdagen slik vi kjenner den.