Ho ho! - fins det noen snille barn her?

Julen nærmer seg. Undertegnede er en av de som IKKE er juloman, en av de som har klaget på nissene i september, irritert meg over tid og penger, osv. osv. osv.

Men hjalp all denne irritasjonen? Ikke en dritt. Like sikkert som forfallsdato på huslånet, kommer 24. desember. Hvert år.

Hvorfor ble det slik? Hvorfor er jeg ikke som en mannlig kollega som i august begynner å sette opp spillelisten på Spotify med julemusikk og gleder seg til julepakking. Det fins ikke ett svar, men mange eksempler på ting som gjør det vanskelig. Min mor og jeg mimret om noen minner, og dette er ett av dem.

Som 5- eller 6-åring ble jeg kledd opp i en brun strømpebukse. Mulig mutter'n syntes jeg var fin, men jeg var hysterisk som bare en unge kan være. Mitt minne fra denne situasjonen er lykken over å få akt over spikeren som sto opp i kobberplaten foran vedovnen, slik at strømpebuksen fikk en stor rift.

Flengen var ikke det eneste som baken visstnok skulle få kjenne. Under bilturen til bestemor ble det stopp langs veien, og pappa hentet ris i skogen. Det ble aldri brukt, men jeg tror det er opphavet til riset bak speilet. Kvistsamlingen ble senere hengende i gangen på speilet, men aldri brukt.

Men kvelden var ikke over. Vi spiste og hygget oss hos farmor. Det luktet fantastisk av innestengt sigarettrøyk og tung parfyme. Og det var stearinlys - over alt. De hadde det første plastikktreet jeg fikk se, og verdens beste kokosmakroner ble servert. Sånne som smelter i munnen og har en softmyk kjerne. (Har bakt disse senere og eneste gangen jeg fikk rett konsistens, var når de ble tatt ut halvstekt!)

Så kommer hovedpersonen for barna. Ifølge min mor var reaksjonen surrealistisk, for mens nissen kom inn med sin kjente «Ho ho - er det noen snille barn her?» seg undertegnede under bordet og var trist. Jeg var ikke snill, og jeg visste det.

Så kommer man til det punktet der dobbeltmoralen topper alt. Jeg fikk pakke likevel. Nå skulle man tro at barn som får presanger blir glade, og det blir de som regel. Men barn som sliter med å forholde seg til rett og galt, så fører ikke to gale ting til noe rett. Det gjør verden bare enda mer forvirrende, og med forvirring kommer mer dårlig atferd. Denne gangen var under bordet en trygg plass.

År etter år ble julen en vanskelig tid atferdsmessig. Det gikk antakelig mange år før frustrasjonen fikk ord og atferden i selskaper og andre litt spente situasjoner ble forutsigbar.

I dag ser jeg nye barn som sliter med dette, og jeg forstår dem. Heldigvis har vi et samfunn som har lagt riset i en historisk bakevje og man får ikke gaver fordi man er snill, men fordi noen er glad i deg.

Fortsatt syns jeg gaver er vanskelig. Kjøper jeg rett? Er den for dyr? Hvem skal man egentlig gi til? Frustrasjon på et høyt nivå.

Men ett år fikk jeg en fantastisk gave. Dørklokka ringte og på trappa sto en venninne med ristede hasselnøtter. Jeg ble satt ut og beklaget at jeg ikke hadde kjøpt henne noe. Hun smilte stort og sa «Ikke tenk på det - du gir så mye resten av året».

Etter en klem og et «god jul»-ønske skiltes vi, men årets presang var overlevert og pakket opp. En kompliment som fortsatt varmer.

Kanskje er løsningen enkel - la gaven være tid. For noen år siden laget jeg denne ønskelisten:

1. Kaffebesøk - gjerne spredd utover året.

2. Sjokolade. Min livssynd.

3. En klem. Jepp, har startet å like dette overtrampet av privat sone.

4. Hyggelige kommentarer. Tenker oftere over dem nå.

5. En invitasjon til kaffe. Jeg skal bli god på å si ja.

6. Et spørsmål om hjelp. Jeg liker å hjelpe.

7. En god historie. Bare jug, men få meg til å smile!

8. Fortell når du fikk et råd som funket. Jeg samler på sånne.

9. Tilgivelse. Jeg gjør stadig feil, og trenger konstant en dose med sånt.

10. Fortell meg at du har hjulpet noen andre. Jeg blir merkelig glad hver gang jeg ser Shirley Bottolfsen. Jeg liker å tenke på at sånne fins.

Ønskelisten gjelder ennå.

En god førjulstid til dere alle.