Velkommen til Beiarn – et samfunn med lukkede dører

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no.

Da vi flyttet til Beiarn, var det med håp og forventning. Vi hadde blitt fortalt om en inkluderende kommune som satser på tilflytting og ønsker nye familier velkommen. Det ble snakket varmt om muligheter for arbeid, trygge rammer for barna og et lokalsamfunn preget av fellesskap og omsorg.

Men virkeligheten har vist seg å være noe helt annet.

Å komme utenfra er å stille bakerst i køen

Det ble snakket om at det fantes behov for folk i kommunen og gode muligheter for arbeid – noe som ga oss håp om en stabil hverdag og en varig plass i lokalsamfunnet.

Men da vi først hadde flyttet, stilnet dialogen. Det som i starten virket som en konkret og reell interesse, fremstod etter hvert mer som en dans for galleriet – fine ord og løfter som aldri ble fulgt opp.

Vi satt igjen med følelsen av at vi var ønsket på papiret, men ikke i virkeligheten.

Inntrykket vi etter hvert satt igjen med, var at Beiarn fungerer mer som en lukket krets enn et åpent samfunn.

Det kan virke som om kommunen opererer som en familiebedrift, der tilhørighet, slektskap og det «rette» etternavnet veier tyngre enn kompetanse og innsatsvilje.

Å komme utenfra, uten nettverk eller røtter herfra, gjør det nærmest umulig å få innpass – uansett hvor villig man er til å bidra.

Flinke ansatte – men et system som ikke lytter

Det finnes flere dyktige og engasjerte ansatte i oppvekstmiljøet som virkelig bryr seg om barna. De gjør en viktig innsats og fortjener honnør. Men dessverre drukner arbeidet deres i et system som ikke lytter.

Når foreldre kommer med bekymringer eller forslag til forbedringer, møtes det sjelden med reell dialog. Ofte oppleves det som om endringer er uønsket, og at «vi gjør det sånn som vi alltid har gjort det» står sterkere enn viljen til utvikling.

Fleksibiliteten er liten, og behov for tilpasning møtes ofte med avvisning. I små miljøer, der spørsmål lett tolkes som kritikk, velger mange å tie fremfor å si ifra.

I stedet for å møte utfordringer i åpenhet, ser vi at samtalene ofte foregår uten den som faktisk tok opp saken. Det skaper ikke rom for forståelse – bare avstand.

Fritid og sosialt fellesskap – for hvem?

Som tilflyttende familie har vi ofte følt oss på utsiden av det sosiale fellesskapet i bygda.

Fritidstilbudene er få, og det lille som finnes, preges av etablerte grupper og lukkede miljøer. Informasjon om arrangementer er vanskelig å finne – det finnes ingen tydelig oversikt, og man vet ofte verken hva som skjer, hvor det skjer eller hvem man skal kontakte.

Det kan virke som at man må kjenne noen som kjenner noen som har hørt noe. Og hvis man ikke gjør det, er det lett å havne utenfor uten å engang vite at noe foregikk.

Det gjør noe med trivselen og tilhørigheten når det føles som om man står med nesen mot vinduet, men aldri blir invitert inn.

Når man stadig må ta initiativ uten respons, begynner man å lure på om fellesskapet i det hele tatt er ment for nye. Og da blir spørsmålet uunngåelig: Ønsker man egentlig tilflyttere her?

Vi ønsker en endring og noen må tørre å si det høyt

Dette innlegget er ikke skrevet i bitterhet, men i et oppriktig ønske om forbedring. Vi tror at Beiarn har potensial til å bli et varmere og mer inkluderende samfunn – men da må man også lytte til stemmene utenfra.

Dersom kommunen virkelig ønsker å tiltrekke seg nye innbyggere, må den også være villig til å ta imot dem – med åpenhet, handling og vilje til endring.

Kommunen må ta ansvar – ikke bare i reklame og brosjyrer, men i praksis:

– Med reelle jobbmuligheter som følges opp

– Med oppvekstmiljøer som har ressurser og vilje til å se hvert barn

– Med fritidstilbud og lokalsamfunn som bygger bruer, ikke murer

– Med positivt engasjement rundt barna våre – ikke bare dine, men alle.

Vi håper dette innlegget tas imot som et bidrag til en nødvendig samtale. For stillhet gagner ingen – og i hvert fall ikke barna våre.

Hilsen en tilflytterfamilie som fremdeles håper – men som har fått nok av å vente i taushet