Et nytt kapittel for operadronningen

Den Norske Opera ligger badet i lys. Utenfor blinker og glitrer det i en rolig Oslofjord. Pent kledte mennesker spaserer på de hvite marmorsteinene, med mysende blikk. Her, i kontrast til alt det hvite, står en sortkledt operadiva, rank i ryggen.

Det er Ingebjørg Kosmo (52) fra Fauske. Hun skal fotograferes. Men det må gå litt fort, fordi hun må inn for å varme opp stemmen.

Siste arbeidsdag

Deretter skal hun gå inn på scenen for å synge sin siste konsert som fast ansatt operasanger og solist ved Den Norske Opera.

- Kjennes det litt vemodig på din siste arbeidsdag?
- Vet du, jeg tror ikke jeg klarer å svare på det akkurat nå. Det blir for emosjonelt, og jeg må holde fokus foran konserten.

Stykket hun har en av hovedrollene i, er en opera i fire akter av Edvard Fliflet Bræin om Anne Pedersdotter. En virkelig historie om en prestefrue som ble brent som heks i Bergen i året 1590.

Temperament på scenen

Ingebjørg spiller den onde svigermoren til prestedatter Anne Pedersdotter, Merete Beyer. Det er den mest spilte norske opera.
- Det er en fantastisk rolle. Temperamentsfull, hatsk og ondskapsfull. Hun er sjalu fordi hun elsker sønnen sin, og føler ikke at han får den kjærligheten han fortjener fra sin unge kone. Så hun hevner seg.

- Hvordankjennes det å ta ut det sinnet på jobb? Er det litt nyttig?
- Jeg vet ikke om det er så nyttig akkurat. Men man får kjent på sider ved seg selv som man sikkert har, alle sammen. Stykket er veldig godt støttet av Bræins musikk som bygger under dette. Det går ikke å gjøre rollen snill, man må bare ut med det.

Drømmerolle

Det silkeaktige kjoleslepet glir langs den hvite marmoren idet Ingebjørg går inn på Den Norske Opera, og folk hun kjenner sender lykkeønskninger i form av smil og vink. Det blir ingen opera denne gangen, men en gallakonsert i pent antrekk. Da får hun gå inn i en av de rollene som hun har drømt om å gjøre. Men hun syns det nesten er litt synd at det ikke blir satt opp som opera med fulle kostymer.
- Det er en fantastisk opera. Anne Pedersdotter er et veldig flott verk som jeg så første gang på 90-tallet i full scenisk versjon, forteller Ingebjørg.

En ny fase

Hun bor landlig til i Asker sammen med sin mann, tidligere operasjef Bjørn Simensen. Der har hun begynt å jobbe med barnekor i Holmen kirke, hvor hun har fått en stilling for å drive med musikkarbeid.

- Hvaer det største du har gjort i din
karriere?
- Den første rollen som jeg debuterte med, som var Octavian i Rosenkavalieren. Det var i 1995. Og Carmen, som jeg har gjort i åtte produksjoner i Norge og utlandet.
- Hvilken rolle har du alltid drømt om?
- Da jeg var ung bestilte jeg noten med highlights fra Carmen. Jeg satt og leste og øvde på fransken og drømte om rollen, men det var så usannsynlig at jeg skulle oppnå det. Så det var fantastisk at jeg fikk gjort rollen så mange ganger.

Parykken tok fyr

Gjennom den rollen fikk Ingebjørg oppleve på kroppen at opera er dramatisk. Ved et tilfelle tok parykken hennes fyr ved et uhell, så "Don José" måtte kaste seg over henne og slukke flammene foran et sjokkert publikum. En annen gang, under en prøve i operaen i Beograd slengte hun sverdet ned i orkestergraven, også det ved et uhell.
- Jeg var sikker på at jeg hadde drept noen. Det var forferdelig, de sekundene før noen sa at det hadde gått bra. Men hele orkesteret gikk ut og hadde et HMS-møte, før de satte opp et nett og så fortsatte vi prøven.

Pugging som gjelder

I løpet av den 25 år lange karrieren har det vært mye øving på tekst. I starten gikk det raskt, men hun syns det går litt tregere nå. Særlig hvis hun skal lære noe på russisk eller tsjekkisk.
- Det er litt utfordrende, man har ikke noen knagger å henge det på siden det ikke er ett ord man forstår, men bare masse lyder, det føles bare som gymnastikk for tunga og det tar tid. Da er det bare en ting som gjelder, og det er pugging.

Kun en gang har Ingebjørg vært så nervøs at hun nesten ikke kunne opptre. Det er lenge siden, og da skulle hun spille orgel i kirken.

- Etter den gangen var jeg skikkelig shaky før spilling, hadde ikke kontroll på nervene. Men har aldri hatt den følelsen når jeg synger, så det er sannsynligvis mer naturlig for meg å synge.

Før forestilling

Som mange andre artister har hun hatt ritualer hun har måttet gjennomføre før konsert, men det har hun sluttet med.
- Nå har jeg rutiner, som kan være litt forskjellig fra gang til gang, ut fra situasjonen. Men jeg vet at jeg må ha veldig mye ro rundt meg før konsert.
- Hvordan varmer du opp stemmen, og har du noen sangtips?
- Jeg synger, gjerne på en "r". Det gjelder å få litt liv i stemmen. Det er mange ting man har lært seg, som å ikke spise et stort måltid rett før konsert. Det er bedre å være litt sulten enn veldig mett. Jeg spiser noe lett som eple, banan eller brødskive. Og så er det lurt å drikke vann.

- Hvilkenmusikk hørerdu på når du ikke synger selv?
- Jeg hører veldig mye opera hjemme fordi mannen min, Bjørn gjør det. Jeg har ikke noe sånt kjempeforhold til andre sjangre. Men når jeg sitter i bilen hører jeg ofte på klassisk på radioen. Og det hender jeg skrur over til jazz, det er deilig og fresht og da blir jeg mer skjerpet. Jeg er glad i mange typer uttrykk, fra Monteverdi og til folkemusikk.

- Hvaer det litt kjipt at du ikke har
fått gjort?
- Monteverdi og annen tidlig musikk, det er veldig interessant. Jeg har fått gjort litt, men ikke så mye. Det er utrolig, de musikerne går inn i en egen verden av gamle instrumenter de er så nerder og utrolig entusiastiske.
- Hvis du skulle hatt en annen jobb, hva hadde det blitt?
- Da hadde jeg drevet en kennel ute på landet. Eller så hadde jeg kanskje blitt lærer. Jeg er jo litt sånn pedagog.

En stor stemme

Instrumenter stemmes, og så blir det dørgende stille. Dirigent og solister kommer inn på scenen til en massiv applaus. Det er intriger, kjærlighet, løgner, sorg. I tredje og fjerde akt øker det bare på med drama, og Ingebjørg viser hvilken stor stemme hun er i besittelse av. Det er her hun skjønner at den yngre kvinnen driver og holder på med hennes sønnesønn. Det er på ingen måte greit for hennes rollefigur, og det har hun ikke noe problem med å uttrykke gjennom sangen.

Etter endt konsert blir Ingebjørg Kosmo på høytidelig vis tildelt laurbærkrans for sine 25 år i Operaen. Nå starter en ny epoke i livet, et ny akt med nye strofer. Hun kjenner på at det er litt trist. Dur glir liksom litt over i moll denne dagen. Men så er det en trøst oppi det hele. Hun skal nemlig fortsette som frilanser.
- Det er godt at det ikke er helt over likevel. Det gjør det lettere å synge her i dag.