En prisvinner verdt å sjekke ut

Tidligere i år fikk Irene Larsen Havmannprisen for romanen ”Der det gror skierri”. Handlingen er lagt til Nord-Troms og Finnmark, der vi møter Yrja som er leder for en sjøsamisk festival.

Hun har vært en urolig sjel på flere måter hele livet, som nå har flyttet tilbake til hjemkommunen.

Larsen tegner et godt bilde av Yrja, personene rundt og miljøet de beveger seg i. Selv om jeg ikke har vært i Finnmark, kan jeg kjenne meg igjen i beskrivelsen av å kjøre i snøvær og det å bo på et mindre sted.

Yrjas forhold til menn har vært skiftende, og når vi møter henne er hun sammen med en gift mann som heter Isak.

Den indre uroen hennes får meg til å tro at om hun hadde vokst opp i dag, ville hun antakelig fått en diagnose. Jeg får inntrykk av at hun prøver å finne seg selv, men at det er vanskelig når for eksempel de samiske røttene og kulturen hennes har vært undertrykt store deler av livet.

”Der det gror skierri” er et tidsbilde av det nordlige Nord-Norge, av møtet mellom kulturer og av hvordan det kan være å være ung voksen i dag. En interessant bok, og med en åpen slutt som gjør meg nysgjerrig på hva som skjer videre.

PS: Skierri er det samiske ordet for dvergbjørk.