Når høstlyset kommer (og går)

Jeg våknet opp. Det var en helt vanlig onsdag morgen. En dag uten noen spesielle konnotasjoner eller særegenheter. En dag i kategorien A4-papir, svart filterkaffe og stasjonsvogn.

Jeg hadde ingen spesielle planer, og timeplanen var like grå og kjedelig som en hverdag kan være på sitt aller mest normale. Jobb, middag, rekreasjon, somnolens.

Etter en rask dusj og tilegnet påkledning tilpasset dagens gjøremål var det på tide å forlate husdøra. Ut av husinngangen steg jeg, mens jeg litt irritert bemerker meg at sekkereimen henger på halv åtte over skuldra. 

«Sånn går det når man skynder seg», mumler jeg tørt til meg selv. Jeg prøver å vende reimen mens jeg går på vei ned til bilen min. 

Jeg ser jeg opp for å orientere meg slik at jeg ikke går på noe. Det er en slik type dag sånt skjer. Det skjer aldri på en solskinnsdag, at hodet får en blindt møte med en lyktestolpe, et tre eller andre malplasserte objekter som inviterer til en pen blå kul på ytre frontal-lapp. 

I det jeg ser opp, hva er det mitt øye skuer? Et fargespill med en flerfarget palett der rosa, gult, rødt og blått danser over himmelen den i beste post-impresjonistiske stil. 

En fargebombe som kunne hengt på hedersplassen i Louvre, Paris. Helst i samme rom som Mona Lisa og Bryllupet i Kana, eller kanskje som en erstatning. Vik vei, Paolo Veronese. 

Det er slike opplevelser som kommer og går, men i et jetset-liv der «time is money», og vi kjører i 6-gir på livets motorvei, er for dårlige til å ta det ene blikket opp på himmelen, ikke bare i høyre/venstre-aksen for å se om andre trafikanter på livets vei durer inn i veibanen vår.

De små gledene. De gratis øyeblikkene som vi har her vi bor. Mange betrakter hjemmet vårt som et paradis, selv om forlokkende slanger vil si det motsatte. 

Det trenger ikke nødvendigvis å være et fargespill på himmelen. Det kan være andre sanser som tar førersete. En god låt på radioen, et barnebarn som klemmer bestemoren sin på torget, den deilige lukten av nybaket gjærbakst eller en inspirerende historie i avisa. 

Vi mennesker har et privilegium. Vi kan gi mening til alt. Selv de grå dagene som er i monokrom nyanse kan vi, med bred pensel, farge dagen med små øyeblikk av fargepaletten som er selve livet.