– La oss ikke blåse i tradisjonen, men blås nytt liv i den.

17. mai er akkurat over. Bunad og finstas er lagt tilbake i klesskapet, og vi har nok en gang spist pølser, is og tilbrakt tid med venner og familie.

For meg er 17. mai en dag for tradisjoner. Det er en mikstur av elementer som, sammen, gjør dagen så spesiell. Jeg tror også at vi alle sitter med hver vår lille fasit over hva som gjør dagen.

For meg er 17. mai ganske enkelt oppsummert. Det er damer i bunad, det er taler og holloi. Det er sliten russ, og energiske barn, som høy på cola og dagens tredje kroneis, jakter russekort av den nevnte slitne russen. En «Tom & Jerry»-esque dans som kommer hvert år. Deiligt!

Men det er en faktor til som virkelig sementerer 17. mai som en dag som er litt ekstra spesiell i min bok: Korps og parademusikken. Og dette er en faktor som jeg er redd snart blir til noe man leser om i historiebøkene.

Hva er 17. mai tog uten masjerende trommer, "Gammel jegermarsj" og glade barnerop? I symbiose er dette kjenningsmelodien til dagen. Uten dette elementet, tror jeg denne dagen, som er så spesiell, som alle (og da mener jeg ALLE) andre nasjoner missunner oss for, snart er et steg fattigere.

Bjørn Anders Nymoen, skribent og kulturjournalist, skriver i NRK den 14. mai en kronikk, som prøver seg på å være et humoristisk og litt kritisk skråblikk på den rotnorske 17. mai-tradisjonen med buekorps og skolekorps. Hovedbudskapet i teksten kretser rundt forfatterens manglende forståelse for nordmenns nesegruse kjærlighet til korpsmusikk, oppsummert med hjertesukket: «Jeg har aldri forstått korps. Kan de ikke dempe seg litt?»

Artikkelen bygger på kontrasten som ligger i tittelen: Mens resten av nasjonen samler seg, marsjerer i takt og elsker lyden av trommer og blåseinstrumenter på nasjonaldagen, står forfatteren igjen som «en mann i tvil» som opplever det hele som i overkant bråkete. Nymoen gjør et forsøk på å sette ord på følelsene til de som ikke helt deler nasjonens begeistring for hornmusikk klokken syv om morgenen.

Og her er jeg eitrende uenig.

Er korps og paradetrommer høyt? Absolutt. Er det av-og-til en unote som sniker seg inn? Jepp. Er det å bli vekket av "Gammel jegermarsj" klokken 07:00 kanskje litt tungt etter å ha kommet hjem fra Eurovision-fest i 05:30-draget? Ingen ting, og jeg snakker av erfaring.

Men så kommer et siste spørsmål: Er dette nok til å mene at koprsmusikk er noe som hører fortiden til? Nei, nein, no og njet.

Jeg kommer fra en korpsfamilie. Pappa, lillesøster, bestefar, tante og søskenbarn har alle spilt i korps, samt noen av mine beste venner fra ungt av. Jeg er det sorte fåret i denne sammenhengen, da det var bandmusikken som tok meg.

Jeg missunte alltid det samholdet som de som gikk i korps hadde. De hadde venner som var både eldre og yngre. De hadde musikalsk forståelse som gikk langt ut over det jeg selv hadde. De hadde også uniform, noe jeg selv ikke kunne skryte på meg før jeg fikk min første jobb på beninstasjon i en alder av 20-år.

Og nå er korpstradisjonen truet. Det gjør meg trist, men jeg alltid et håp om at det kommer en motbevegelse som igjen tar tradisjonen fatt. Det er noen enkle grep: Ha messingblås som et tilbud i kulturskolen, gjør det lettere å verv barn og unge som kanskje ikke nødvendigvis ønsker å spille fotball, til en aktivitet som er både sunn og god, og fremsnakk korps.

La oss ikke blåse i tradisjonen, men blås nytt liv i den.