Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for
skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til
Saltenposten til e-post redaksjonen@saltenposten.no
«Folk e så bra!» kan man lese på nettsiden til Saltdal kommune – og
«Saltdal kommune – løsningsorientert, imøtekommende og ansvarlig», som det så
fint står.
Grunnen til at 450 personer trykker på alarmknappen er ikke for å skape
splid, og heller ikke for å starte den evinnelige Rognan–Røkland-kampen som
ingen er tjent med.
Vi har blitt beskyldt for å lage bråk og for å gå i skyttergraven.
Men om vi ikke hadde stått opp for våre barns tilbud og rettigheter,
hadde vi vært dårlige foreldre.
Alarmen går nå – med over 450 personer som rett og slett har fått nok!
Dette gjelder ikke bare en rapport fra PWC. Det er heller ikke et
angrep på ordfører eller kommunedirektør, men en alarm til de folkevalgte som
faktisk bestemmer.
Det er en serie av hendelser som utløser dette:
1. Bruk av 6–8 millioner kroner av offentlige midler til en
etterlengtet omsorgsbolig på Vensmoen – uten at spaden er satt i jorda.
2. Forslag om flytting av korttids,- og rehabiliteringsplasser fra
Fløyveien 20. på Vensmoen til Saltdal sykehjem.
3. Forslag om omstrukturering av hele bomiljø Vensmoen (som i praksis
betyr stadig belastende flytting etter endrede bistandsbehov).
4. Forslag om flytting av voksenopplæringen ved Røkland skole til
Rognan.
5. Usikkerhet knyttet til ansvar og videre gjennomføring av språk- og
kulturtiltak når Saltdal kommune nå tas inn i forvaltningsområdet for samiske
språk. Selv om samisk språkopplæring allerede er veletablert ved skolen, skaper
planlagt flytting av skoletrinn fra Røkland til Rognan risiko for at tilbudet
svekkes eller avbrytes.
6. Rapporten fra PwC som anbefaler flytting
av både mellomtrinnet og ungdomstrinnet fra Røkland til Rognan, samt Knekthågen barnehage inn i Røkland skole som medfører bl.a. tap av et
unikt uteområde.
Vi er redde for at dersom det trykkes «start» på flytting av
ungdomstrinnene, blir nedbyggingen av hele Røkland skole et faktum. Da
fortsetter den negative spiralen som allerede er i gang. Vi ser for oss
flytting av nøkkelpersonell, et skolemiljø som gradvis svekkes, og til slutt
flytting av både mellomtrinn og barnetrinn. Hva står vi da igjen med?
Ett fattig lokalsamfunn uten samlingspunkt. Et fattigere Saltdal.
Vi må virkelig berømme Saltdalslista for et meget godt innlegg i
Saltenposten fredag. Og Senterpartiet, med Janne i spissen, som imponerer oss
med sin stå på vilje i denne viktige saken. Vi er derimot ikke like beroliget
av svaret fra ordfører Runar Jensen, som langt på vei bekrefter at
ungdomstrinnet på Røkland er i fare.
Den nylig publiserte rapporten om Saltdal kommunes økonomi og
tjenestenivå tegner et dramatisk bilde av situasjonen. Minst like dramatisk er
løsningen som antydes: omfattende kutt, nedskalering og innsparinger – særlig
innen helse, omsorg, skole og barnehage. Det som presenteres som «omstilling»
er i realiteten en nedbygging av tjenester innbyggerne er helt avhengige av.
Et sentralt poeng drukner i rapportens sammenligningstabeller: Saltdal
har en helt unik brukerprofil, blant annet med betydelig flere personer med
utviklingshemming enn landsgjennomsnittet. Dette alene gjør sammenligninger med
«billigere» kommuner misvisende. Likevel brukes slike tall som hovedargument
for kutt.
Rapporten viser også at habiliteringstjenestene har hatt kraftig
kostnadsvekst de siste årene. Det skyldes økt behov, mer komplekse
brukerprofiler og ressurskrevende tjenester kommunen er lovpålagt å levere.
Dette er ikke sløsing – dette er at kommunen gjør jobben sin.
Når staten samtidig ikke fullt ut kompenserer kommunene for
ressurskrevende brukere, havner Saltdal i en økonomisk skvis kommunen ikke selv
har skapt.
Det er derfor ikke bare feil, men direkte urettferdig, å bruke dette
som argument for å kutte i allerede pressede tjenester.
Et alvorlig punkt i rapporten er beskrivelsen av svært høyt
sykefravær – helt opp mot 15–20 prosent i enkelte enheter innen helse,
omsorg og oppvekst. Også barnehager og skoler har høyt fravær og økende
vikarbruk.
I en slik situasjon skulle man forventet strategier for arbeidsmiljø,
forebygging og stabilitet. I stedet foreslår rapporten i praksis bemanningsreduksjoner,
uten én eneste konkret løsning på fraværsutfordringene.
Sykefravær går ikke ned når man fjerner ressurser. Det går ned når
ansatte har trygge rammer, nok folk på jobb, god ledelse og tid til å gjøre
arbeidet forsvarlig.
På oppvekstområdet kalles strukturelle kutt og sammenslåinger for
«effektivisering». Men barnehagene i Saltdal har allerede små enheter, høyt
fravær og presset bemanning. Skolene har økende vikarbruk og høye
driftsutgifter på grunn av transport og spredt bosetting.
Likevel er konklusjonen at kostnadene må ned – ikke at kvaliteten må
opp eller at stabilitet må styrkes.
For barn med særskilte behov, for unge som trenger trygge voksne, og
for familier som bygger livet sitt rundt nærskolen, er dette reelle kutt. Slike
grep gjør det ikke enklere for barn å lykkes eller for familier å bli boende i
kommunen.
Samtidig som det foreslås store nedskjæringer, peker vi på flere
tydelige feilprioriteringer:
• Kommunen har dyre leiekontrakter på bygg som står tomme, blant annet
på Vensmoen.
• Mange bygg har i flere år ikke vært taksert, noe som betyr tapt
inntekt fra eiendomsskatt. Vet Saltdal kommune hva summen faktisk er?
• Betydelige vedlikeholdsbehov har hopet seg opp, mens midler bindes i
bygg som ikke er i bruk.
Det skaper et paradoks: Vi kutter i grunnleggende tjenester, samtidig
som betydelige midler forsvinner i feilslåtte avtaler, manglende taksering og
tomme lokaler.
Når kommunen svekker sine tjenester, er det ofte frivilligheten som
stiller opp. IL Vinger er et tydelig eksempel på hvordan barn og unge kan
løftes gjennom aktivitet, fellesskap, tilhørighet og mestring. Dette er
forebygging, folkehelse og inkludering på sitt beste.
Men frivilligheten kan ikke løfte alt – og den kan ikke kompensere for
systematiske kutt i kommunens grunnmur.
Saltdal står i en krevende økonomisk situasjon, og det bestrides ikke.
Men svaret kan ikke være å svekke tjenestene for barn, unge og sårbare – eller
å presse ansatte enda hardere. Vi trenger:
• Realistiske vurderinger av faktiske tjenestebehov
• Tiltak for å redusere sykefravær og styrke arbeidsmiljø
• Bedre prioritering av bygg, leieavtaler og vedlikehold
• Tydeligere press mot staten for rettferdig finansiering
• En politisk debatt som handler om kvalitet – ikke bare kostnadskutt
Så kommer vi til det store spørsmålet:
Hva ønsker de folkevalgte å gjøre med Røkland og Vensmoen – og for de
som bor i området rundt?
Skal vi ha aktivitet her, eller skal vi bli en plass hvor folk fra byen
stopper og handler før de drar videre på hytta? Hva med byggeklare tomter,
leiligheter og hus? Finnes det arbeidsplasser – eller har man forsøkt å
etablere dette i området?
Det har aldri vært mer populært å bo landlig enn nå. Det viser den
enorme interessen for landbrukseiendommer som har vært lagt ut for salg i
området. Folk vil bo her – men da må det også finnes tilbud som gjør det mulig.
Får vi en ingeniør på Saltdalshytta til å bosette seg her når han hører
at sønnen må kjøre seks mil pr. dag for å komme på skolen? Ting henger sammen.
Vensmoen har skapt velferd, arbeidsplasser og trivsel siden 1917. 'Den
sovende kjempen' var Saltdals største arbeidsplass i en årrekke. Hele regionen
har i generasjoner hatt arbeid her, og mange entreprenører hadde gode år her.
Området er helt unikt arealmessig for videreføring av flere omsorgssentre for
eldre. Vi kan ikke forstå at det ikke skal være mulig å bygge innenfor det
enorme området.
Men finnes den politiske viljen?
Dette må snu!
Det kommer alltid et nytt lokalvalg.
Sats på hele bygda vår – ikke bygg den ned. Sats på Saltdal!
For å sitere Astrid Lindgren helt til slutt:
"När människor med makt slutar att lyssna på folket, är det dags
att byta ut dom."
