Christine har trent en distanse som tilsvarer Norge på langs tre ganger siden august

CHRISTINE KARIJORD innrømmer at hun ikke har vært hundre prosent bestemt på å stille til start. Treningssesongen har vært røff, både fysisk og mentalt. Utfordringene har vært mange. Men til slutt bestemte hun seg.

- Det er noe med det målet man har satt seg. All den tida og ressursene jeg har lagt ned gjennom hele sesongen. Nå blir jo Finnmarksløpet som en slags sjarmøretappe. En kan ikke gi opp da, sier hun til Saltenposten.

KARIJORD ER FRA Fauske, men bor i Bodø med samboer, hans sønn og hennes egen sønn Gustav på ti år. Der har de hundegård, men ingen optimal plass å trene. For å trene hundene til lange løp må derfor Christine pakke alt utstyr i bilen flere ganger i uka.

Det tilbakelegges mange mil i kjøretøyet. 12 mil én vei til Junkerdal. Deretter treningsøkter på mange timer med hundene, så er det 12 mil tilbake igjen.

Hun har også vært flere turer til Slussfors i Sverige, hvor hun for øvrig har trent med Petter Karlsson, som vant det 1.200 kilometer lange Finnmarksløpet i fjor.

MINST ÉN ETTERMIDDAG i uka har gått til Junkerdal. Helgene har gått til enten tilbake dit, til Sverige eller Sulitjelma. Innimellom alt dette skal hun jobbe og være mamma i tillegg.

Sønnen Gustav er født inn i dette og er godt vant til at det tar tid og krefter.

- Denne sesongen har han ikke vært så mye med i sleden, og jeg tror det har vært godt for han med en «pause». Likevel har vi det utrolig fint sammen når han er med på treningstur. Det blir en slags boble med mamma og Gustav-tid hvor vi kan snakke om alt mulig rart, sier Christine.

Ellers roser hun arbeidsgiveren Morten Jakhelln i Hundholmen Utvikling.

- Han har gitt meg frihet til å kunne gjøre dette. Han har sponset meg med fri, egentlig. Sånn at jeg skal kunne hente meg inn mellom harde økter. Så når Finnmarksløpet er over, skal jeg ta igjen litt tapt arbeidstid.

HUN FORTELLER OM god støtte fra øvrig familie, særlig svigerforeldrene og samboeren Tore. En ting er hun helt klar på. Det hadde ikke gått å holde på med dette hardkjøret alene.

- Det er en hel masse mennesker som stiller opp for at jeg skal kunne holde på med dette.

Og hvorfor det er så viktig for Christine å ha hundene klarer hun nesten ikke å beskrive.
Artikkelen fortsetter under bildet

- Det er enormt givende. Det er så mye kjærlighet og en relasjon mellom oss som jeg nesten ikke forstår selv engang. Hundene leser meg som en åpen bok, og mye trenger jeg ikke be dem om. De bare gjør det. Jeg tror de bruker hele livet sitt på å prøve å forstå meg. Så er det opp til meg å gjøre meg forstått, og samtidig forstå dem.

I AUGUST I FJOR gikk startskuddet for årets treningssesong. Da begynte hun med systematisk trening, som innebærer nøye loggføring. Christine noterer antall kilometer per hun og skriver ned eventuelle skader eller andre anmerkninger.

Hvis været tillater det, har det vært opptil fem økter i uka. Distansene begynte i det små for å bygge opp hundene, og deretter har det vært mange lange økter. Enten på ATV uten motor, eller med slede.

Sist helg ble tilbrakt i Sulis, hvor den aller siste langtreninga ble lagt før Finnmarksløpet. Åttespannsklassen, som Christine kjører i, er verdens lengste hundeløp med begrenset antall hunder.

- Da kjørte jeg omkring 20 mil på ei langhelg og fikk en siste sjekk på formen av hundene. Det så ganske bra ut, hundene virker å være i godt slag.

Artikkelen fortsetter under bildet

PÅ ET TIDSPUNKT begynte Christine å tvile på seg selv. Energien var ikke på topp og overskuddet var ikke der. Hun kunne sove i mange timer, og likevel var hun ikke uthvilt. Mennesker rundt henne som krevde oppmerksomhet fikk det ikke, for energilageret var tomt.

Det var også da hun lurte på om hun i det hele tatt skulle stille til start på Finnmarksløpet.

- Jeg tok grep og kontaktet en mental-trener, Astrid Lorentzen. Hun har hjulpet meg til å samle tanker og energi.

- NÅ HAR DET blitt en greie med Finnmarksløpet at jeg skal bruke det til å bli sterkere mentalt, forklarer Karijord.

Hun og Lorentzen har hatt flere samtaler og utvekslet mye per e-post. Lorentzen har stilt Karijord flere spørsmål som hun har brukt tid til virkelig å tenke over. For eksempel hva hun vil føle når hun krysser målstreken etter 570 kilometer over Finnmarksvidda.

- Jeg har nok brukt mye tid på å undervurdere meg selv. Stille spørsmålstegn ved med min egen kapasitet og være redd for situasjoner jeg egentlig vet jeg mestrer. Jeg har jo klart Finnmarksløpet før.

KARIJORD HAR en 8. plass og en 11. plass å se tilbake på i Finnmarksløpet fra henholdsvis 2016 og 2017. Nå er målet hennes å fullføre. Hun har ingen forventninger til plassering.

- Jeg vil bare gjøre alt jeg kan så godt jeg klarer, og samtidig ta vare på meg selv og hundene.
Finnmarksløpet er en stor påkjenning både fysisk og mentalt. Hun beskriver det som livet i kortversjon, med konstante opp- og nedturer.

- En må ha fokus hele tida. I det ene øyeblikket kan du være i flytsona og like plutselig kan det snu helt. Jeg fullfører ikke for enhver pris. Det viktigste er at hundene har det bra.

SIDEN AUGUST er det bare én eneste helg som ikke har gått med til trening siden august. Da var det full storm og innetid for både to- og firbeinte.

10 hunder er klare, og Christine starter med åtte hannhunder til start.

- Jeg har et helt nytt hundespann som er trent opp. Og den gamle lederhunden min Rexi er ikke med i det hele tatt på grunn av muskulære problemer. Det har vært mange omstillinger og utfordringer denne sesongen.

Likevel er spannet med Alaska Huskys drevne hunder, og fire av dem har fullført lange løp i Alaska.

- Men jeg vet faktisk ikke om jeg har en lederhund som kan gå alle milene. Det er absolutt et sjansespill. Jeg er spent på hvor lenge unghundene mine kan være med, og hvor godt jeg egentlig kjenner dem. Håpet er at det dukker opp noen stjerner som overrasker og tar ansvar.
Artikkelen fortsetter under bildet

ALL TRENINGEN som er gjort er helt bevisst. Et regnestykke hun selv har gjort tilsier at hun har trent hundene tre ganger Norge på langs, fra Lindesnes til Nordkapp.

Det er blitt trent under mange forskjellige værforhold, nettopp fordi det er så mye som kan skje under ett løp.

- I Finnmark er det meldt kaldt. Det er helt greit, for det har vi trent på og vet at vi mestrer det. Noen av treningsturene i desember januar foregikk i 37 minusgrader.

- Nå er jeg så klar jeg kan få blitt, når jeg tenker tilbake på de sju månedene. Jeg har gjort det jeg har klart, og det jeg har makta. Jeg har lagt all energi og kapasitet ned i treninga. Jeg ser ikke hva jeg kunne gjort annerledes akkurat nå.

SØNNEN GUSTAV er ikke kjempeglad for at mamma skal reise nordover for å være borte i mange dager.

- Jeg har sagt til han at «jeg skal kjøre Finnmarksløpet og komme i mål for deg». Og da smilte han masse. Han svarte «jeg heier alltid på deg mamma». Jeg håper jo at han lærer noe av det. At når man jobber hardt for noe, så betaler det seg også.

Samboeren Tore blir også med nordover til Alta, som handler sammen med Gaute Norberg.

- Det er viktig å ha med seg folk som kan holde motet oppe når det stormer. Gaute har fått beskjed om at jeg kan være litt vrien når jeg er sliten. Han skal sitte på med min tidligere makker Leif Wilhelmsen til Alta, så han blir vel advart.

Wilhelmsen skal for øvrig være handler for svenske Petter Karlsson.

Å VÆRE HUNDEKJØRER er kostbart på mange måter, Karijord legger heller ikke skjul på det. Hun forteller at det skal tas en vurdering etter Finnmarksløpet om hun og samboeren i fellesskap syns at det har vært verdt alt strevet som ligger bak.

- Jeg og hele familien kunne nok reist fire ganger til Syden hvert år for å si det sånn. Men vi regner ikke på det. For meg er det en livsstil og ikke noe annet alternativ. Jeg har valgt det selv. Det er Christine og hundene.