Paradokset er åpenbart

Jeg er samisk mamma. Jeg bor i et område der det lever både nord-, lule- og pitesamisk befolkning. Likevel har jeg de siste årene kjempet en kamp for ett grunnleggende spørsmål:

Hva har egentlig mitt barn krav på, når det gjelder samisk språk og kultur i barnehagen?

Svaret er helt enkelt; mindre enn man skulle tro.

Det er samisk uke. Fredag 6. februar markerer vi samenes nasjonaldag. Det er en dag for stolthet, feiring, fellesskap og synlighet. Samtidig er det verdt å si høyt at det i dag kan være krevende å være same. Ikke bare i møte med majoritetssamfunnet, men også i møte med oss selv.

De siste ukene har det på svensk side av Sápmi pågått et offentlig ordskifte om hvem som er «samisk nok». Når samer begynner å sette hverandre i bås, skapes det en indre splittelse som svekker fellesskapet vårt. Det gjør det vanskeligere å stå samlet i møte med de utfordringene vi faktisk deler.

Og de utfordringene er reelle. Når rettigheter blir til «så langt det er mulig»

Som samisk forelder i Fauske kommune har jeg bedt om en avklaring av hvilke rettigheter samiske barn – min datter – har i barnehagen. Svaret fra kommunen er korrekt og saklig: Fauske er ikke et samisk distrikt. Dermed finnes det ingen individuell rett til samisk språkopplæring i barnehagen. Kommunens plikt er å «legge til rette», ikke å tilby.

I praksis betyr det at samisk språk kan bli noen ord på veggen, en sang, en bok – dersom det lar seg gjøre. Dette er velment, og det finnes ansatte som gjør sitt beste. Det er viktig å anerkjenne. Men det er også viktig å si at dette ikke er tilstrekkelig for familier som faktisk har mistet språket sitt gjennom fornorskningen.

Språket forsvant ikke fordi foreldrene våre manglet vilje. Det forsvant fordi staten en gang hadde en politikk for å ta det fra oss. Når ansvaret for å ta det tilbake i dag i stor grad legges på enkeltfamilier – uten tydelige rettigheter i barnehagen – blir gapet mellom historie, ansvar og praksis svært tydelig.

Vi bor i et samisk område – bare ikke på papiret. Paradokset er åpenbart. I vårt område lever flere samiske språk side om side. Nabokommunen Saltdal er innlemmet i samisk språkforvaltningsområde og tilbyr samiskopplæring i skolen. Fauske er ikke det. Og når et område ikke er definert som samisk, følger det heller ingen reelle plikter.

Resultatet er at samiske foreldre må spørre, forklare og håpe – i stedet for å kunne vise til klare rettigheter. Brevene fra kommunen oppleves derfor som høflige, men ansvarsforskyvende: mye forklaring, lite forpliktelse.

Hva kan faktisk gjøres?

Dette handler ikke om å peke på syndebukker, men om å peke på løsninger.

For kommunene:

– Å erkjenne at samisk tilstedeværelse ikke forsvinner fordi den ikke er formelt definert.

– Å ta et større ansvar for systematisk kompetanseheving i barnehagene, ikke bare prosjektbaserte tiltak.

– Å bruke handlingsrommet i regelverket aktivt – ikke minimumsorientert.

For staten:

– Å tydeliggjøre barnehagelovens formuleringer slik at «tilrettelegging» får reelt innhold.

– Å anerkjenne at språkreparasjon etter fornorskningen også må starte før skolealder.

– Å sørge for at samiske barns rettigheter ikke avhenger av postnummer.

Samenes nasjonaldag handler om mer enn flagg og festtaler. Den handler også om hvilke valg vi tar resten av året.

Samene er Norges urfolk, det må ha praktiske konsekvenser – også der det er litt upraktisk. Og hvis vi ønsker et samisk fellesskap som tåler mangfold, må vi slutte å mistenkeliggjøre hverandres tilhørighet.

Det burde være mulig å være same uten å måtte bevise det.

Det burde være mulig å ta tilbake et språk uten å stå alene.

Og det burde være mulig å møte samenes nasjonaldag med både stolthet og håp – også som samisk mamma.