Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no
Dette er et tilsvar Berit Helberg og hennes innlegg Når tall blir misbrukt, får det konsekvenser.
Berit Helberg har selvsagt rett i at tall kan misbrukes. Problemet er at innlegget hennes selv blander sammen bestandsmål, biologisk levedyktighet, rødlistestatus og politisk vedtatt forvaltning som om dette var det samme.
1. Bestandsmålene er ikke biologiske «minimumsmål»
Påstanden om at «bestandsmål biologisk sett er minimumsmål» er en kraftig forenkling. De norske bestandsmålene er politisk fastsatte forvaltningsmål for antall årlige ynglinger, ikke en vitenskapelig beregnet minste levedyktig populasjon.
Stortingets mål er i dag 65 årlige familiegrupper av gaupe, 39 ynglinger av jerv, 13 ynglinger av bjørn og 4–6 ynglinger av ulv, hvorav minst tre helnorske.
Det er altså feil å presentere disse tallene som om biologien har fastslått at bestandene må ligge over dem for å kunne overleve. Regjeringen beskriver selv målet med rovviltpolitikken som todelt: Norge skal sikre levedyktige rovviltbestander og samtidig legge til rette for at husdyr og tamrein kan beite i utmark.
2. Forvaltning nær bestandsmålet er ikke «misbruk» – det er en del av systemet
Helberg hevder at bestandsmålet blir «brukt som et våpen mot artens antall». Men rovviltforskriften er nettopp konstruert slik at bestandens størrelse får betydning for hvor stor adgang det er til felling.
Når bestanden ligger rundt eller over målet, åpnes det for større lokal forvaltningsmyndighet og bestandsregulering. Når bestanden ligger under målet, skjerpes forvaltningen og myndigheten flyttes oppover i systemet. Ved fastsettelse av kvoter skal det vurderes om bestanden etter neste yngling fortsatt forventes å oppfylle bestandsmålet.
Det er derfor misvisende å fremstille enhver regulering ned mot bestandsmålet som et brudd med hensikten bak målet.
3. Naturmangfoldloven krever levedyktige bestander – ikke størst mulig bestander
Naturmangfoldloven § 5 sier at målet er at arter og deres genetiske mangfold skal ivaretas på lang sikt, og at artene skal forekomme i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder.
Loven sier ikke at enhver rovviltbestand skal vokse ubegrenset, eller at ethvert individ skal beskyttes uavhengig av skadevirkninger.
Det er nettopp derfor norsk rovviltpolitikk kombinerer vern med regulering og skadefelling.
4. Gaupa illustrerer problemet med Helbergs argumentasjon svært godt
Rovdatas ferske tall for 2026 viser 90,5 familiegrupper av gaupe, mens Stortingets nasjonale mål er 65. Det tilsvarer omtrent 39 prosent over bestandsmålet. Rovdata anslår bestanden før kvotejakta og årets unger til mellom 443 og 617 gauper.
Å hevde prinsipielt at de store rovdyrene holdes på et nivå hvor de «alltid vil være for få», harmonerer dårlig med at en av artene faktisk ligger betydelig over det politisk fastsatte bestandsmålet.
5. Den genetisk viktige ulven ble ikke felt fordi regjeringen «mistet ryggraden»
Her erstattes faglig argumentasjon med retorikk.
Departementets begrunnelse er offentlig: Ulven V1265 var genetisk verdifull og kunne bidratt positivt til genetikken i den skandinaviske bestanden. Samtidig hadde den forårsaket omfattende skader på sau og lam. Departementet opplyste at skadeomfanget økte raskt, og at det ikke lot seg gjøre å merke og flytte ulven inn i ulvesonen. Etter en helhetsvurdering ble skadefelling derfor tillatt. DNA-analyser bekreftet senere at det var V1265 som ble felt.
Man kan være politisk uenig i avgjørelsen. Men å gjøre én lovlig skadefelling etter omfattende husdyrskader til «bevis» på en langsom utryddelsespolitikk er ikke dokumentasjon – det er en politisk tolkning.
6. Innavlsproblemet hos ulv er derimot reelt
Her skal Helberg ha rett i én viktig ting: Den skandinaviske ulvebestanden er genetisk belastet. Rovdata opplyser at gjennomsnittlig innavlsnivå hos ynglende par ligger like under nivået ved helsøskenparing i en større bestand, og nye immigranter fra den finsk-russiske bestanden har derfor stor genetisk verdi.
Men dette betyr ikke automatisk at løsningen er flest mulig ulver i Norge. Antall dyr og genetisk variasjon er ikke det samme. Genetisk variasjon avhenger blant annet av genflyt og reproduksjon fra ubeslektede immigranter.
7. Også fremstillingen av utmarksbeitet er skjev
Helberg skriver nærmest som om utmarksbeite er én valgfri og lite relevant måte å produsere mat på. NIBIO beskriver derimot utmarksbeite som en viktig del av fôrgrunnlaget i norsk jordbruk, med fôrverdier på rundt én milliard kroner årlig.
I 2025 fikk rundt 1,8 millioner sauer, 275 000 storfe og 68 000 geiter produksjonstilskudd for mer enn fem ukers utmarksbeite. NIBIO peker dessuten på økt bruk av utmarksressursene som et landbrukspolitisk mål.
Det er altså ikke faglig holdbart å redusere dette til at man bare kan finne «andre måter å dyrke føde» på. Store norske arealer kan produsere gras og beitefôr uten å være egnet til korn, grønnsaker eller annen planteproduksjon for mennesker.
8. Tapstall for sau må også brukes korrekt
NIBIO registrerte i 2025 1 296 316 sau og lam i organiserte beitelag. 67 217 gikk tapt, tilsvarende 5,2 prosent.
Men – og dette er viktig – NIBIO understreker uttrykkelig at denne statistikken ikke skiller mellom tapsårsaker. Tallene kan derfor verken brukes til å hevde at alle tap skyldes rovdyr eller at rovdyr ikke spiller noen vesentlig rolle.
Skal man diskutere rovdyrtap, må man bruke dokumentasjon som faktisk omhandler tapsårsaker.
9. «Plantebasert mat» og husdyrproduksjon er ikke et enten–eller
Norsk matsikkerhet handler om å utnytte forskjellige norske ressurser. Kornarealer skal selvfølgelig brukes effektivt, men utmarksbeiter kan ikke uten videre gjøres om til åkrer med matkorn og grønnsaker.
Beitedyr kan omdanne vegetasjon mennesker ikke kan spise til menneskemat. Derfor er diskusjonen om kornlagre ingen faglig innvending mot å utnytte utmarksressursene.
Konklusjonen blir derfor nærmest motsatt av Helbergs:
Problemet oppstår når politisk uenighet presenteres som biologiske fakta.
Bestandsmålene er politisk vedtatte styringsmål, naturmangfoldloven krever levedyktige bestander, rovviltforskriften åpner uttrykkelig for bestandsregulering, og norsk rovviltpolitikk har et dobbelt mål: levedyktige rovviltbestander og samtidig mulighet for beitenæring.
Man kan ønske flere rovdyr. Det er en legitim politisk mening.
Men da bør man skrive nettopp det – i stedet for å konstruere en biologisk definisjon av bestandsmål som gjør enhver regulering til «utryddelsespolitikk».
Og når overskriften er «Når tall blir misbrukt, får det konsekvenser», bør man være spesielt nøye med hvordan man selv bruker tallene.
