Det beste rådet min mor ga meg

Jeg, som mange andre, følte på en dyp usikkerhet som barn. En usikkerhet som i høyeste grad var selvdestruktiv, følelser og tanker som stilte tvil på ens egen verdi og evne, et stadig økende negativt ekko som runget ut i ens egen hjerne. For mitt vedkommende hjalp det ikke stort at man ikke trivdes på skolen, og ofte følte seg utilpass med venner og jevngamle, for tvilen eksisterte til enhver tid i mitt indre, "liker de meg egentlig?".

Jeg må jo være så ærlig å innrømme at jeg har slitt mye med sosialangst og en dyp depresjon etter barndommen min på Fauske, noe som formet og påvirket meg langt inn i tjueårene.

Når jeg stilte spørsmål om hvorfor andre barn mobbet meg, eller ikke likte meg, ga min mor meg ett av de beste rådene jeg har mottatt i mitt liv. "Bare vær dæ sjøl".

I barndommen traff ikke dette rådet akkurat spikeren på hodet, nettopp på grunn av at mitt unge og selvtvilende selv ikke så verdien av å være seg selv. Hvorfor skal jeg bare være meg selv når andre tydeligvis ikke liker mitt egne selv. Jeg ville ikke forstå verdien av rådet jeg fikk før langt senere i livet.

For meg, og min utvikling, har psykisk helsehjelp og behandling vært et av de viktigste vippepunktene i livet mitt, før behandlingen kunne jeg aldri sett for meg at jeg skulle ta høyere utdanning, at jobb kunne være noe annet enn noe dritt man bare gjør for å tjene penger, at andre kunne like meg, for den jeg er.

I dag står jeg mye sterkere i mitt eget indre, jeg evner å se verdien i mammas råd.

Å være seg selv, og å kjenne seg selv, er noe som har en langt høyere verdi enn man skulle tro. Gjennom å være seg selv, står man stødig i sine synspunkter og kan argumentere for dem, man har tillit til ens karakter, og man vet, uten tvil, hvem man er. Og ikke minst, man slutter å søke andres anerkjennelse på bekostning av egne ønsker og verdier.

Hvorvidt absolutt alle liker meg eller ikke, er for meg ikke viktig lengre, for jeg har fått forståelsen av at man kan ikke være likt av alle. Og det er greit. Alternativet er å ikke være seg selv, å la andres følelser, meninger og holdninger bøye og tøye dine egne verdier og behov, å la seg svøpe av andre på bekostning av seg selv.

For å kunne være deg selv, må du også vite hvem du er. Man må finne ut av hvilke verdier som er viktige for deg og hvorfor de er viktige, hvordan du godtar og ikke godtar å bli snakket til, hva du trenger for å være lykkelig, hva som gjør deg ulykkelig og hvorfor det gjør deg ulykkelig. Selvgranskning må faktisk til for å forme seg som person, men det er forskjell på konstruktiv selvgranskning og destruktiv selvgranskning.

Om man til enhver tid koker på spørsmål i internmonologen som "hvordan får jeg andre til å like meg" eller "er jeg god nok" setter man stoppe for de viktige spørsmålene som kan forme ens indre i en bedre retning. "Hvordan får jeg meg, til å like meg?".

Jeg har stilt meg selv en million negative spørsmål i min barndom, og jeg var ikke moden nok den gang til å forstå at det jeg gjorde, ved å til enhver tid gruble på verdiløse spørsmål, ikke kom meg til gode.

Man kan ikke koke næringsrik suppe på spiker, så gi faen i å gruble, finn ut hvem du er, og vær deg selv.

Rådet fra mamma har endelig sunket inn, og har nå gitt meg et perspektiv og forståelse jeg setter umåtelig stor pris på, jeg liker nå meg, så om andre ikke gjør det så er ikke det mitt problem.