Når tall blir misbrukt, får det konsekvenser

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Saltenposten til epost redaksjonen@saltenposten.no

Helge Simonsen, ansvarlig redaktør har et innlegg 9. august med tanker rundt matberedskap, bønder og rovdyr. Han velger å se på «bestandsmål» på samme måte som regjeringen, klima- og miljøministeren, og alle som har nullvisjon for rovdyr i Norge.

Bestandsmål er biologisk sett minimumsmål. Det engelske begrepet er gjerne «population recovery goal» – med andre ord et mål for at en bestand skal komme seg ut fra en truet status. I Norge ser man annerledes på definisjonen, og denne definisjonen har blitt formet av politikeres syn på rovviltforvaltning. I Norge er nemlig ikke målet at arten skal bli mange nok til å overleve. Dette er beviselig hvert eneste år, når bestandsmålet blir brukt som et våpen mot artens antall for å overleve. De fire store blir holdt på et kunstig lavt nivå, for et tall som er vilkårlig satt uten å ty til forskning eller fakta, og med Norges rovviltforvaltning og syn på bestandsmål vil artene aldri nå et mål hvor de er i stand til å overleve; de vil alltid være for få.

Bestandsmål er ikke et maksimum antall. Men det er slik regjeringen, politikere, bønder, rovdyrmotstandere og media insisterer at det skal bli brukt/misbrukt. Vi fikk det soleklare beviset for dette i år, da klima- og miljøminister Bjelland Eriksen mistet ryggraden, ga etter for presset og sørget for at en genetisk viktig ulv ble drept. Denne ulven kunne hjulpet våre norske ulver som har altfor høy grad av innavl, og et altfor lavt antall til å overleve som art. Bjelland Eriksen kunne ikke ha understreket det bedre enn dette, beviset for at regjeringen fører en langsom utryddelsespolitikk.

Når det gjelder matberedskap i Norge, finnes det andre måter å dyrke føde enn ved å slippe dyr på utmarksbeite. Det heter seg at «Norge gror igjen» når det bare er naturen som tar tilbake det landet som menneskene temmet og renskes for å kunne slippe dyr. Å dra fram nedlagte gårdsbruk i debatten rundt rovdyr, blir regelrett feil, men det er forståelig at det er beleilig å misbruke også de tallene. Det ser vi hos Nibio hvor rovdyr overhodet ikke blir nevnt. https://www.nibio.no/nyheter/ti-fakta-om-bonder-og-tilskudd Et søk på internett forteller dette: Lav inntekt og svak lønnsomhet: Mange bønder opplever at inntekten fra jordbruket ikke står i stil med den høye arbeidsinnsatsen, noe som gjør at flere er avhengige av tilleggsinntekt utenfor gården. Krav om stordrift og investeringer: Dagens landbruk krever store investeringer i moderne fjøs, maskiner og teknologi. Mindre bruk klarer ikke å bære disse kostnadene alene, noe som fører til en utvikling med færre, men mye større gårder. Høye drifts- og kapitalkostnader: Prisen på gjødsel, kraftfôr, drivstoff og vedlikehold har steget, noe som presser marginene i driften. Generasjonsskifte og arbeidspress: En krevende hverdag med lite fritid gjør at mange ikke finner arvinger eller nye drivere som er villige til å overta ansvaret.

Når bønder som produserer plantebasert mat får alt for lite tilskudd i forhold til kjøttprodusenter, og plantebaserte bønder produserer langt mer av maten vår enn kjøttprodusenter, hvorfor blir ikke dette problemet løftet fram i ledere som diskuterer matproduksjon, økt selvforsyning og levende bygder? Samt det store antall svinn av sau og lam hvert år, uten rovdyrs innblanding. Med store lidelser.

Bønder er så mye mer enn kjøttlaging. Da er det på tide å løfte frem viktigheten av den plantebaserte maten også. Det er tross alt alltid korn som nevnes med bekymring når det prates om krig og mattilgang. Ikke ku eller sau. Hvordan det står til med kornlagrene til Norge, burde bekymre Helge Simonsen langt mer enn at rovdyr havner over sperregrensa for hva arten må være for å overleve.