- Nå skal jeg snart si takk for meg

Da er det på tide å dele en nyhet med dere, kjære lesere.

Jeg har bestemt meg for å si takk for meg i Saltenposten.

Og nei, jeg har verken fått sparken eller blitt bedt om å ta sluttpakke. 

Avgjørelsen er min og bare min, og den kjennes riktig - selv om det unektelig blir rart.

Det er jo sånn at da avisa i april 1995, et par uker etter 25-årsdagen min, så dagens lys i lokalene bak administrasjonsbygget var jeg frilanser og bidro etter hvert litt innimellom - men siden år 2000 har det (stort sett) vært Saltenposten for meg.

Jeg har prøvd noe annet, og prøvd det samme bare et annet sted. 

Begge ganger kom jeg tilbake hit. 

Det var nåværende redaktør Helge Simonsen som fikk "min" jobb første gang, så det løste seg jo veldig fint.

Rundt regnet 25 år i Saltenposten er en innsats jeg kommer til å se tilbake med med både glede og stolthet. De 25 årene har sammenfalt med en periode da bransjen har endret seg voldsomt.

Jeg har jobbet i avis lenge nok til å ha framkalt bilder i mørkerom, levd med tidspresset om at dersom ikke filmrullen var med 16.55-bussen til Bodø så kom ikke bildene på trykk i Nordlandsposten dagen etter. 

Jeg har opplevd digitaliseringen, både på kamerafronten og med avisproduksjonen for øvrig - og med resten av samfunnet parallelt. Det har gått i et enormt tempo.

Vi var tidlig ute med å "stenge nettet" - altså faktisk ta betalt for jobben vi gjør. Noen kalte det betalingsmur, vi har alltid sagt betalingsløsning.

Det har vært 25 begivenhetsrike år med penn, blokk og kamera i Indre Salten, og jeg er blitt kjent med så mange fine folk at jeg nesten ikke kan skjønne hvor heldig jeg har vært.

Noen kranglefanter kommer man alltid i kontakt med, men det er en del av gamet. 

Jeg har stortrivdes med jobben, selv om den har vært til tider svært krevende.

Uansett hvor godt du planlegger dagen din, så kan det alltid skje noe som gjør at du må slippe alt du har i hendene og omprioritere på flekken. 

Verken gode eller dårlige nyheter er slik at de kun skjer mellom klokken åtte og halv fire mandag til fredag.

Men det som har vært fast hver dag har vært et avishus med gode kolleger og mennesker som har Saltenposten i hjertet.

Media skal være såkalt lim og lupe i lokalsamfunnet, vaktbikkje, talerør for mannen i gata, rette søkelys mot det som er kritikkverdig og løfte fram det som er bra.

Det er jeg trygg på at Saltenposten kommer til å fortsette med, og det gleder jeg meg til å oppleve mer av - da som leser, ikke formidler.

Lista over de som fortjener en stor takk og en real bamseklem for å gjort jobben min så bra de 25 årene er lang, og dere vet hvem dere er. 

Dere skal vite at jeg er evig takknemlig samarbeidet.

Det er også på sin plass å takke for den enorme tilliten jeg har blitt vist gjennom alle de som har latt meg fortelle historiene sine, enten det har vært i sorg eller glede. 

Dere blir med meg videre på hver deres unike måte.Jeg tenker jeg skal skrive litt om noen av dere, og om noen de største opplevelsene disse årene i denne spalten i en annen utgave.

Så blir det jo unektelig spennende å se hva 2026 og framover har å by på...

Men, det er et par måneder igjen. Jeg har fortsatt blokka full av saker og ideer, og skal få så mange som mulig av dem på trykk før året er omme og pulten ryddes for godt.