- Jeg gikk om bord i fantasien - og det virket

Situasjonen i (vår) verden skaper mer og mer avstand mellom stater, mennesker og følelser, og det som er kortreist blir mer verdifullt for oss for hver dag som går. Kortreist mat. Kortreist energi. Kortreiste opplevelser. Kortreiste; og korttenkte ferier.

Jeg var rimelig korttenkt forrige fredag, da jeg i kjent stil (i siste liten) akkurat rakk planlagte tog fra Nationaltheatret til Gardermoen. Hva jeg skulle gjøre når jeg 26 minutter senere kom til flyplassen, det hadde jeg imidlertid ikke planlagt så godt.

Prisene på alt, bortsett fra kjærlighet, har jo skutt i været. Som en evigvarende pil, fra en robust bue fra et tidligere århundre holder den stø kurs. Oppover. Også på flybilletter. Fredagens alternativer var få; om noen. Jeg så på kalenderen, og ble overrasket over at det ikke var fredag den 13. I forlengelsen av den fantasien fristet det egentlig ikke å være på vingene flere 1000 meter over bakken for så å lande på et nytt, ukjent sted. Til det føler jeg på for mye usikkerhet, jeg er for engstelig og trygghetsorientert. 

Jeg droppet derfor å gå inn i avgangshallen og gikk heller rett i den festfylte hallen for ankomst! Her ønsket jeg meg selv velkommen mens jeg kjente sulten etter en lang tur melde sin ankomst. Jeg ventet pent i kø og kjøpte meg to (forholdsvis tørre) pizzastykker fra Peppes. Det var da det slo meg; Vet egentlig hjernen forskjellen på fantasi og virkelighet? Opplever ikke hjernen verden i bilder, og det jeg forestiller meg; det er? Teorien var så fascinerende at den måtte jeg teste ut. 

Et kort søk på hoteller med frokostservering i området førte meg til «Best Western». For en gammel misværing føltes det som et hjem borte fra hjemmet, og jeg satt raskt på første rad på shuttlebussen. Etter et langt kvarter, eller en liten halvtime sto jeg utenfor en påkostet brakkerigg i særdeles luftige omgivelser. Med en innholdsrik veske (som ville fått plass under stolsetet foran meg) og i den ene hånden, og mobilen i den andre, entret jeg det jeg nå forestilte meg var et luksushotell I Dubai. Det er et land jeg har vært i, og som jeg vet at jeg aldri vil besøke igjen. Til det vil verden være for usikker. For korttenkt. Det beste av alt, denne fantasituren til Dubai var skikkelig rimelig. Men (nesten) like magisk.

Jeg skal ikke plage deg med historier om det gigantiske hotellrommet, den ekstremt gode sengen og det fantasifulle romslige badet. Hotellet er nok skapt for passasjerer som enten kommer for sent, eller må fly så tidlig at de knapt får med seg at de er her. Men jeg; jeg var jo i Dubai. På kortreist ferie. Jeg åpnet gardinene, så for meg endeløse ørkensletter med kameler på vandring. Sola, som i virkeligheten knapt tvang seg gjennom det snødekte skylaget stekte i fantasien min, og det var for varmt for å gå ut. Med favorittboken, «Knightsbridge» tok jeg på dobbel dyne og flyktet inn i virkeligheten slik de opplevde den for flere hundre år siden. Det er ingenting som er så fascinerende som å skimte konturene av hvordan livet ble levd, lenge før vi kom. Hvordan vil vår virkelighet bli oppfattet, om 400 år?

Jeg ble i Dubai hele helgen, kun i mitt eget selskap. Jeg fant ut at det er ikke oppskrytt. Å være i selskap med meg selv. Faktisk ganske morsomt. Kan i grunnen anbefales. Jeg spiste god mat, leste masse og sov enda mer. Hver gang jeg åpnet gardinene eller gikk tur i området (in the middle of nowhere, noe en misværing er vant til) forestilte jeg meg strender, ulike og unike mennesker, fremmede lukter og lyder. Ja, jeg gikk om bord i fantasien. Og det virket. Opplevelsene sto i kø. I mitt indre. Og forstår jeg livet rett; er det først og fremst der det skjer. I vårt indre. På godt – og på vondt.

På turen tilbake til sivilisasjonen glemte jeg ryggsekken på bussen ved ankomsthallen. Kortreist som ferien var sprang jeg ned på etasjen for avgang; og der sto bussen. Og sekken. Shuttlebusser gjør det. Kjører frem og tilbake, samme ruten. Døgnet på tamp. Jeg priset meg lykkelig for at Dubai-turen var fantasi; det ville tatt seg ut å glemme sekken på en buss der nede. Tankene mine gikk likefult til sjåføren. Som kjørte samme strekningen, dag ut og dag inn. Da jeg fortalte om min beundring var hans respons at denne veien hadde han kjørt så lenge at den var forsvinnende kort.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om kortreiste veier i dag. Skoleveier. Jeg har fått med meg at Bodø kommune har invitert til folkemøte om skolestrukturen der inne, der hvor hjertet mitt har banket hardest for våre barns oppvekstsvilkår. Der, hvor vi ga liv til slagordet «Alt førr Ongan», og for så vidt skapte frøet til Bodø Bakeri’s brød med samme navn.

Det er en ny runde nå. Sammenslåing, vil jeg tro. Både av administrasjon og trinn. Fortrinnsvis ungdomstrinnet, vil jeg tro. De som tåler en mindre kortreist skolevei, som er mer robuste og er på siste etappe mot selvstendigheten som hybelboere. 

I dag spør jeg meg om min iver, påståelighet og min spente bue for å beholde ungdommene i Misvær for enhver pris var riktig, eller korttenkt? Som fanebærer var påstandene mange, ungdommen var hjertet i bygda, bussturen altfor lang og ikke minst, behovet for aldersblandet opplæring var viktigst! Ville jeg tenkt annerledes om det var omvendt? At hele gamle Skjerstads ungdom, slik det var før raset i Nupen, var samlet til skolegang i Misvær? Kanskje ville ungdommene hatt godt av et (relativt) større miljø? Flere på samme nivå å lære av, å strekke seg etter? Flere å øve på sosialt samspill med? Flere ungdommer som har trygge relasjoner med hverandre før de forsvinner på bussen til storbyen, som ikke går i shuttle?

Jeg jobber med dyktige kollegaer som har reisevei på halvannen time. De har barn som reiser nesten like langt for å komme til skolen. Jeg tenker ofte på at lange avstander blir kortere i byer, og det motsatte på landet. Og det kommer fra en misværing som nå lett går tett på en mil flere ganger i uken. Hjemme kjørte jeg bil på kopen. 100 meter. 

Så; kanskje er ikke aldersblandet opplæring det beste for ungdommene våre? Kanskje er det enda viktigere med større fellesskap, likeverd, læringspotensiale og rollemodeller i egen aldersgruppe? Kanskje er det en fordel med flere i samme alder å reflektere med, å undre seg over verden sammen med, å forstå den sammen med? Kanskje er det til det beste med et (relativt) større miljø hvor ungdommene blir kjent med flere som vil være en trygghet når neste fantasifulle eventyr venter? Kanskje må vi gi slipp på de eldste som «minipedagoger», og innse at våre verdener er mer lik enn ulik, også i bygdene?

Enten den verden vi lever i er kortreist, korttenkt – eller bærekraftig.

Linda Bingo Sandåker er oppvokst i en bedrift som Nikita-gründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun like godt har tatt som mellomnavn.