Hvor mange sauer må drepes før det handles?

Situasjonen for flere av sauebøndene våre er nå uholdbar. Bjørnen som over tid har tatt sau i Saltdal og Beiarn, fortsetter å gjøre skade. Nye kadavre blir funnet, bjørnen er observert stadig nærmere innmark og gårdstun, og bøndene vet at det kan skje nye angrep hver eneste natt.

Jeg har stor respekt for den fortvilelsen bøndene nå står i. Bak hvert dokumenterte kadaver ligger det lidelse for et dyr – og bak hvert tap står det mennesker som har brukt utallige arbeidstimer på å føre tilsyn, lete etter dyr og forsøke å begrense skadene.

Flere forteller at de ikke sover om natten. De vet at mens de ligger våkne, kan bjørnen være i ferd med å ta enda en sau eller enda et lam. I tillegg til de dokumenterte tapene kommer dyrene som ikke blir funnet. Det er derfor all grunn til å tro at det reelle tapet er betydelig høyere.

For Stolpen gård er situasjonen dramatisk. En allerede liten besetning skal være halvert. Her står et gårdsbruk som har vært drevet gjennom seks generasjoner, i fare for å bli fullstendig rasert. Dette er en gård med godt dyrehold og matproduksjon av høy kvalitet. Da handler saken om langt mer enn erstatning for noen tapte dyr. Den handler om livsverk, framtidstro og om muligheten til fortsatt å produsere mat i Saltdal.

Det vises til tidlig nedsanking som et forebyggende tiltak. Det høres kanskje enkelt ut fra et kontor, men virkeligheten i fjellet er en helt annen.

Mellom 5 000 og 6 000 sauer skal sankes i Saltdal og tilgrensende områder. Dyrene går spredt over store arealer. Når bjørnen er i området, blir de skremt, mer urolige og vanskeligere å finne. Mange lam kan gå uten mor fordi søya er drept. Det kan ta mer enn en måned før de fleste dyrene er hentet ned, selv med en ekstraordinær innsats fra bøndene.

Bøndene kan heller ikke ta ned flere dyr enn de har kapasitet til å ha i fjøset eller får sendt til slakt. Når bjørnen følger sauene ned mot innmarksgjerdene, kan en rask samling av flere dyr i området tvert imot øke skadepotensialet. Tidlig sanking kan derfor ikke brukes som et standardsvar som fritar forvaltningen fra å vurdere den konkrete situasjonen.

Det som er særlig vanskelig å forstå, er det som framstår som ulik praktisering av regelverket.

Det ble 7. september gitt fellingstillatelse på bjørn i Namsskogan. Begrunnelsen var blant annet områdets betydning som beitemark, antallet sau og lam på utmarksbeite, omfanget av skadene og potensialet for nye tap. Der ble det også slått fast at tidlig nedsanking ikke var et gjennomførbart tiltak.

Situasjonen i Saltdal og Beiarn er etter vår vurdering minst like alvorlig. Også her er det dokumentert en rekke bjørnedrepte sauer. Også her er tusenvis av dyr fortsatt på beite over store områder. Og også her er det vanskelig, om ikke umulig, å gjennomføre forebyggende tiltak som i tilstrekkelig grad stanser tapene.

Hvorfor når man da en annen konklusjon i Nordland?

Like saker må behandles etter de samme prinsippene. Dersom det finnes konkrete og faglige grunner til at situasjonen i Saltdal vurderes annerledes enn situasjonen i Namsskogan, må Statsforvalteren forklare dette tydelig. Slik saken framstår nå, er det vanskelig både for bøndene og kommunen å forstå forskjellen.

De berørte områdene i Saltdal er prioriterte beiteområder utenfor forvaltningsområdet for bjørn. Den regionale forvaltningsplanen legger opp til en tydelig soneforvaltning. Utenfor bjørnesonen skal skadefelling brukes aktivt for å redusere tapspotensialet, og det skal som hovedregel gis tillatelse til uttak av bjørn som forventes å gjøre skade.

Dette er ikke en særordning Saltdal kommune har funnet på. Det følger av den forvaltningen som politiske myndigheter har vedtatt.

Rovviltforskriften gir dessuten adgang til å iverksette felling for å forhindre framtidig skade. Forvaltningen kan derfor ikke bare telle kadavre og se på datoen i kalenderen. Den må vurdere det samlede skadepotensialet – både for sauene som fortsatt er på beite, for reindriften og for neste beitesesong.

Det er fortsatt én bjørn igjen innenfor kvoten for betinget skadefelling i Nordland. Tidligere vurderinger har også vist at uttak av den aktuelle bjørnen ikke vil true bestandens overlevelse. Da er det vanskelig å forstå hvorfor fellingstillatelse ikke blir gitt når skadebildet er så tydelig.

Dette handler ikke om manglende respekt for bjørnen eller om et ønske om å fjerne rovvilt fra norsk natur. Det handler om å ta ut et individ som gjentatte ganger har drept beitedyr i et område der beitenæringen skal ha prioritet.

Også sauene har krav på beskyttelse mot lidelse. Og bøndene har krav på at forvaltningen følger de politiske føringene de er blitt bedt om å innrette driften etter.

Vi kan ikke først fortelle bøndene at dette er et prioritert beiteområde, og deretter overlate hele belastningen til dem når en skadegjørende bjørn kommer inn. Da mister soneforvaltningen både innhold og troverdighet.

Jeg deler bøndenes fortvilelse og forstår deres frustrasjon. De ber ikke om særbehandling. De ber om at vedtatte føringer skal følges, og at deres dyr, arbeid og framtid skal tillegges reell vekt.

Saltdal kommune har derfor bedt om ny fellingstillatelse. Situasjonen er akutt, skadene er pågående og faren for nye tap er svært stor.

Nå må tillatelsen gis – før enda flere dyr blir drept og enda en bonde mister troen på at det er mulig å produsere mat i våre prioriterte beiteområder.