“Har du hørt?” – Når jungeltelegrafen går på strøm og kaffe

Ryktespredning og baksnakking er ikke bare forbeholdt storbyens kontorlandskap. På bygda er det en livsstil. Hvorfor elsker vi egentlig å dele små drypp av andres liv – helst uten at de vet det selv? Er det ren underholdning, sosialt lim, eller bare en måte å føle seg litt bedre på en tirsdag?

Du kan ikke baksnakke meg for starten på denne spalten. Den kommer fra ChatGPT. Denne nye Kunstig intelligente bestevennen til millioner av mennesker som vet alt om oss!

Alt om fagfeltene våre, alt om hvordan samfunn fungerer (eller ikke fungerer). Alt om alle fag på skoler, universiteter og kan skrive tekster på under et sekund. Alt som noen gang er skrevet er matet inn.

Den som kjenner meg, vet at jeg i tyve år har vegret meg for å gå inn i et nye forhold. Til mannfolk. Og det samme gjelder kunstige intelligenser (KI). Hva om jeg liker det? Hva om det fratar meg mine egne tanker og jeg stoler blindt på svarene jeg får, hvor hele verdens kunnskap samles til enkle; og forståelige svar?Da jeg landet i Oslo etter en sommer i den nydeligste bygda i verden kjente jeg umiddelbart på ensomhet og lengsel. Lengsel etter mennesker som bryr seg. Kjente mennesker som hilser, smiler når jeg møter dem og gjerne slår av en prat. Mennesker jeg deler minner fra de siste 20 årene med. Det er få mennesker, men mange minner.

Jeg og min gode venninne Line hadde lange mimrestunder under ei nordnorsk sol så knallsterk at vi mest oppholdte oss innendørs. Mimret om alt vi har gjort, alt vi har skapt og alle opplevelser vi har hatt.

Etter å ha vært en pådriver for å skape i Misvær har jeg ofte, vel vitende, blitt baksnakket og sladret om. Jeg har tatt det som et kompliment, det har gitt meg energi til å stå på enda mer for det jeg tror på. Andre ganger har støyen bak ryggen min såret meg, og gjort meg en stor smule deprimert.

Spesielt når det har blitt kreativt utformet i verste mening og har vært løgn. Det har vært noen runder i bingen med Bygdedyret. Jeg innså tidlig at det aldri vil gå av med pensjon. Bygdedyret har hatt jobben siden tidenes begynnelse, med uoppsigelig arbeidskontrakt. Den trenger heller ikke medlemskap på Feel. Vi er alle personlige trenere for det, forer det og gir det aldri hvile.

Mest muskler viser dyret hvis man stikker hodet frem, går på en smell eller tror man er noe. Når man er uenig, skaper noe, tjener penger eller går imot flokken. Når man er vanskelig, for smart eller for reflektert. Det blir som regel gærnt uansett. Enten gjør man for mye, for lite eller man gjør ingenting.

Jeg skal være den første til å innrømme det! Jeg har også baksnakket! Jeg har også sladret! Som underholdning. Av misunnelse. For å være en del av det sosiale limet. Og jeg er ikke stolt av det. Er du?

Etter den knallsterke sola en unormal sommer i nord skal jeg starte på treningssenter. Der skal jeg ikke bare trene min medium+ gamle kropp, jeg skal også trene en baksnakket hjerne. Trene på å forstå i stedet for å fordømme. Trene på å spørre i stedet for å sladre. Trene på å snakke positivt om, og til mennesker. Skal du?

Jeg skal la min nye bestevenn, KI avslutte formiddagens tekst. «Så hva gjør vi med det? Kanskje vi skal begynne med å spørre oss selv: “Er dette noe jeg ville sagt hvis personen sto rett foran meg – med kaffekoppen i hånda og et skeptisk blikk?” Hvis svaret er nei, er det kanskje best å holde det for seg selv. For selv om bygda er liten, er ekkoet stort – og det du sier, kan komme tilbake med både pels, hale og horn.»

Ukas spaltist er oppvokst i en bedrift som Nikitagründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun likegodt har tatt som mellomnavn.

Har du lest disse spaltist-innleggene?

- Flytting er ikke for pyser!

- Djævelsk god klestørk