– Det viste seg å være mange menn med hund på Tinder

For noen måneder siden lagde jeg en profil på Tinder. Jeg har vært å sniktittet der for mange år siden, men jeg kom meg raskt ut. Vi snakker et par timer med pekefingeren som dommer på skjermen. Å finne noen på Tinder med utgangspunkt i Misvær fastslo jeg raskt ikke ville bli en suksess. 

I Oslo er derimot profilene utmattende mange og mulighetene enda flere. Swiper man andres profil til høyre er man interessert, som i «Ja, takk». Swiping til venstre? Det motsatte, «Nei, takk». 

Jeg er ikke spesielt sprek, har ikke dilla på fjellturer, ekstremsport, kajakkturer og strandferie. Ikke liker jeg motorsykler heller, men alt dette ser det ut som de liker, de aller fleste menn på Tinder. Det er bilder av dem i så mange fysiske krevende og skumle aktiviteter at jeg blir helt svett. Enten lyver de, eller så er (nesten) alle adrenalinjunkier. Det ble mye swiping til venstre. Nei, takk. 

På profilen min måtte jeg skrive kort om meg selv, og hva jeg er på jakt etter. Jeg skrev noe sånt som: 

«Wow! Er det folk her enda? Jeg var redd jeg kom for seint, men jeg kom kanskje akkurat i tide. Ønsker meg en godvenn til kaffe- og vinprat. Og kanskje en tur. Gjerne med hund. Livet er bedre med hund». 

Og det viste seg å være mange menn med hund på Tinder. Mest jakthunder. På fjelltopper. Jeg matcher nok best med en «doodle-type hund», passelig rolige oppdagelsesturer, høy sofakosfaktor og lek.

I Oslo har jeg funnet meg et fristed for følelsene mine, for lange tanker, undring og ro. Mange kan kjenne seg igjen i det, mens andre vil synes det er rart. Jeg besøker kirkegårder. Her finner jeg alltid en ledig benk, en «tenkebenk» hvor følelsene bare kan være. De er ikke farlige. I Misvær satte jeg opp en tenkebenk på kirkegården med teksten: «Takknemlighet. En tenkebenk for det som var, det som er, og det som kommer». Det er vell sånn livet er? Det var, det er og det kommer. På tenkebenkene kan jeg sitte med sorg, minner, sinne, aksept, redsel - og håp. 

Håp er kanskje fellesnevneren på Tinder. Håp om noe kortvarig, noe langvarig, lek eller alvor. Min nylige Tinderkarriere ble også denne gangen kortvarig, hovedsakelig med venstre sweiping. Ikke aktuell. 24 timers medlemskap, en dag etter at jeg opprettet profilen var den sletta. Det ble for stressende og stikk motsatt av hva tenkebenken jeg sitter på nå gir meg. Det hele toppet seg kanskje da jeg leste «La oss tusle en tur ved krematoriet for å bli bedre kjent». Der gikk Tinderprofilen min opp i røyk. Ikke hadde han hund heller.

Vi mistet vår doodle-type-hund i desember, og jeg hadde ikke tenkt å starte livet på nytt med en ny. Det var så vondt å miste henne og det eneste som hjalp på sorgen var å gå til frisøren - og til tatovøren. 

Nilla var alltid med meg på Oslos tenkebenker. Hun tålte alle livets følelser, og blikket hennes? Det trøstet innsiden av hjertet. 

Uten henne har det vært så få oppdagelsesturer at jeg har lagt på meg 6 kilo. Så nå har jeg bestemt oss. Vi skal skrive et nytt kapittel i livet - med ny hund. En doodle-type. Med sofakos og lek. Livet er ikke det samme uten hund. 

Kanskje hun skal hete «Tinder»? Eller kanskje «Håp»? 

Linda Bingo Sandåker er oppvokst i en bedrift som Nikita-gründerens eldste datter. Hennes mor var bare 15 år da Linda kom til, og omtaler henne som «bingo på første forsøk», et navn hun like godt har tatt som mellomnavn.