- Det er for dumt å ikke gripe muligheten når den byr seg

Denne uka er jeg på oppløpssiden, en slags siste innspurt i Saltenposten. Fra 1. august tar jeg permisjon i ett år for å jobbe på universitetet. Der skal jeg være lærer på heltid for studenter ved journalistutdanninga.

Ifølge Aftenposten bytter nordmenn jobb i gjennomsnitt hvert tredje til femte år. Arbeidslivet forandrer seg, og det gjør også synet på hvor ofte det er innafor å bytte jobb.

- Tidligere var det verdsatt og beundret at du fikk gullklokke etter 25 år i samme bedrift. Men i dag kan det nesten slå negativt ut å ha den samme jobben i fem år eller lenger, spesielt når du er nokså nyutdannet og holder på å bygge deg en karriere, skriver jobbekspert Mette Manus.

Selv har jeg ikke følt noe stort behov for å skifte jobb, og har for det meste trivdes på den arbeidsplassen jeg har hatt i snart 25 år.

Jeg har heller ikke vært ute etter noen ny jobb nå. Det var jobben som kom til meg, for å si det slik.

Siden 2021 har jeg vært utleid som gjestelærer til journalistutdanninga i opptil 25 prosent stilling. Det har vært en fin variasjon i hverdagen, og det har vært nyttig å se mitt eget yrke fra utsiden.

Jeg tror at det har gjort meg mer oppdatert, skjerpet og utadvendt. Det er ikke så dumt å ta seg en tur ut av komfortsonen iblant.

Da en av lærerne, som også var min lærer for 25 år siden, gikk av med pensjon, trengte de raskt å få på plass en arvtaker. Da spurte de meg, og jeg tenker at det er for dumt å ikke gripe muligheten når den byr seg.

Nå grugleder jeg meg til å ta fatt på nye oppgaver, og er spent på hvordan det blir å gå fra å være gjestelærer til lærer på fulltid.

Gruglede er egentlig feil uttrykk. Jeg gruer meg ikke noe særlig, jeg lurer mest på hvordan den nye arbeidshverdagen blir.

Samtidig er jeg veldig spent på hvordan det vil bli å ikke være på jobb i verdens beste lokalavis! Har det egentlig gått helt opp for meg? Jeg er i tvil...

Det som er sikkert er at jeg kommer til å savne kollegene i Saltenposten, og jeg kommer garantert til å savne det å dra ut på reportasjeturer i vårt flotte distrikt for å treffe nye (og gamle), spennende personer.

Det har vært et privilegium å møte så mange mennesker opp gjennom årene, å høre deres historier og lære litt om alt. Det er mange minner, og "kartoteket" i hodet er fullt av navn og info jeg har samlet på veien.

Jeg har smakt blodpannekaker, vært på sauesanking, på befaring i øde områder, besøkt arbeidsplasser på natta, vært på helikoptertur og fjelltur, dekket dragrace og bygderevy. Alt det innebærer å være allroundjournalist i en lokalavis.

Det har vært tabber, men også ting jeg er stolt av å ha vært med på. Det har vært hyggelige historier og rørende fortellinger, og det har også vært krevende og tunge saker.

Heldigvis arbeider jeg sammen med en gjeng flotte folk. Vi både samarbeider og støtter hverandre, og det er ikke uten grunn at vi omtaler hverandre som familie.

Å ha slike kolleger er ingen selvfølge, og ikke noe jeg tar for gitt. Det er heller ikke den tilliten jeg føler at mange kilder har vist meg ved å fortelle sine sterke historier. Takk!

Jeg håper dere fortsetter å vise tillit og stille opp for lokalavisa. Tipse om smått og stort, både alvorlige saker og gladsaker.

Når dette står på trykk i papirutgaven fredag denne uka, er jeg inne i min siste arbeidsdag. Med disse ordene vil jeg takke for laget og si på gjensyn!