Vi skylder dem en stor takk, for de gjør så uendelig mye mer enn vi tror

Denne uka kunne vi i Saltenposten fortelle om et litt uvanlig arrangement med en litt uvanlig arrangør. For Magnus Haugberg i Skogholt begravelsesbyrå er ikke en mann vi først og fremst ser for oss stå i inngangen på et foredrag i Fauske kino. Der er derimot svært mange i Indre Salten som har møtt ham i en annen dør, nemlig i en av kirkene i vårt distrikt.

For det er begravelsesmann han er, og det er også bakgrunnen til at han bestemte seg for å gjøre noe for å få svart på alle de spørsmålene som folk måtte ha der ute om den jobben som han og hans kollegaer gjør hver eneste dag.

Til å sørge for at dette blir fortalt, har han hentet en mann som for mange har blitt selve symbolet på det å snakke ut om tabuene som er knyttet til det med døden og jobben som tross alt må gjøres når noen går bort.

Den mannen heter Tor-Håkon Gabriel Håvardsen, og har blitt en av Norges mest kjente begravelsesagenter gjennom sine videoer i sosiale medier.

At han har truffet et marked for informasjonsbehov, er helt sikkert. Med sine godt over 100.000 følgere spredt over forskjellige plattformer, er det mange som fra Håvardsen har fått vite mer om hvordan man faktisk jobber med det å besørge hva som skal skje fra noen er gått bort til de er kommet i jorda eller spredt på sitt favorittsted.

Vi skylder de som jobber som begravelsesagenter en dyp og ekte takknemlighet. De går inn i rom fylt av sorg og stillhet, der mennesker står i sjokk, tomhet eller fortvilelse, og de bærer oss gjennom det.

Med varsom hånd og rolig stemme sørger de for at alt det praktiske blir tatt hånd om, samtidig som de er til stede som medmennesker. Ikke bare skal de ordne med seremonier, økonomi og transport, de skal også møte oss i det aller mest private og vonde. Det krever mer enn faglig kunnskap. Det krever medfølelse, styrke og et helt spesielt slags mot.

De er ofte de første som kommer når døden har skjedd. Når et liv har sluttet brått, eller stille. Når en gammel person dør etter et langt liv. Når et barn blir påkjørt og dør i sine nærmestes armer. Når noen blir funnet alene flere måneder etter at livet tok slutt.

De er der – alltid med respekt, alltid med verdighet. De bærer den døde ut av hjemmet, og samtidig bærer de sorgen og ansvaret sammen med de etterlatte. Det er ikke et arbeid for hvem som helst. Det må nesten være et slags kall.

Og likevel er det mange som ikke ser dem. Vi legger merke til dem i kirken, i sort dress og med trygg kontroll på alt. Vi hilser kanskje på dem, nikker høflig, og lar dem være. For de er ikke der for seg selv. De er der for oss. Og når begravelsen er over og vi går videre, blir de igjen. Klar til å møte neste familie, neste sorg, neste liv som er slutt.

Det er viktig at vi stopper opp og forstår hva de faktisk gjør. At de trøster når ingen andre vet hva de skal si. At de bærer stillheten etter døden på vegne av oss alle. At de gjør en jobb som mange av oss aldri ville klart, og at de gjør den med et hjerte som tåler mer enn vi kan forestille oss. De blir kanskje oversett på butikken etterpå, som om de aldri var der, som om sorgen de hjalp oss med å bære var noe de kunne legge fra seg. Men vi må ikke glemme dem.

De gjør det vakreste og mest krevende arbeidet av alle. De hjelper oss å ta farvel. De gir oss ro når vi er i kaos. De holder en hånd vi ikke visste vi trengte, og gjør alt det vonde litt mer mulig å komme seg gjennom.

For det, fortjener de all den heder og respekt vi kan gi dem. Ikke bare i det stille – men høyt og tydelig.