Blodveien i Saltdal går bare et titalls meter nedenfor det hvite huset på Saltnes. Det er et hus som man ikke nødvendigvis legger merke til engang, stående på en liten høyde bak de store hengebjørkene bygda er kjent for.
Det ikke mange vet, er at bak gardinene finnes en av de mest unike samlingene med historie fra andre verdenskrig i hele landet.
- Hei, og stig på! Du tar en kopp kaffe, ikke sant?
Yngve Sjødin smiler med hele ansiktet, og kontrasten til interessen han har for et særdeles mørkt kapittel i menneskehetens historie kunne knapt vært større.
- Du får bli med opp, så får du se det vi har funnet.
Yngve leder opp trappen til andre etasje, og viser vei inn på det som er både arbeidsrom og lager.
For en uinnvidd er det som å komme inn i en helt annen tid. Det er ikke få hyllemeter som er fylt til randen av bøker og forskjellige ting fra krigens dager.
Noe er rustet, og andre ting er nærmest ugjenkjennelige. Men flere av dem er også i helt perfekt stand.
Felles for alle er at de er en bit av et historisk puslespill med flere millioner biter. Biter som Yngve har gjort til sin store interesse å finne fram.
- Det startet nok med besteforeldrene mine. Bestemor var fra Finnmark, og hun fikk kjenne krigen på kroppen da tyskerne trakk seg bort fra russerne. Det var ingenting igjen, de satte fyr på alle hus. Ingenting skulle være igjen, sier Yngve og tar er trekk av rullingsen.
Men det var ikke alle opplevelsene familien fikk høre om.
- Bestefar var i Narvik da kampene sto på der, men han fortalte nesten aldri noe om det. Det var nok vanskelig å sette ord på det til oss. Hvordan skulle vi forstå hvordan det var, det var sikkert litt av grunnen.
Men uansett grunner, det var noe som tente interessen for andre verdenskrig i Yngve. Allerede tidlig i barndommen begynte han å sette seg inn i den største konflikten som har vært på vår klode.
- Jeg ble veldig interessert Holocaust, og det som tyskerne gjorde i den forbindelse. Da jeg var 18 år hadde jeg lest alt som finnes i bokform på norsk om deportering og konsentrasjonsleirene. Det er ikke noe man er uberørt av, det er helt sikkert.
Som en del av interessen, har Yngve vært i flere av de mest beryktede leirene.
Navn som Bergen-Belsen, Ravensbrück og ikke minst Auschwitz, har brent seg inn i historien for alltid gjennom det industrialiserte folkemordet som skjedde under Holocaust. Saltdalingen har vært i dem alle.
- Det er noe alle burde gjøre, bare for å se og være der historien har utspilt seg. Det er noe helt annet enn å lese om det når ting blir ekte.
Det er også noe av nøkkelen til hvorfor Yngve Sjødin har reist så mange ganger til Latvia de siste årene at han ikke husker nøyaktig hvor mange turer det er blitt.
- Jeg prøver å dra fire til fem ganger i året for å grave. Det er det jeg brenner for, det er helt klart, sier han.
I den tidligere sovjetstaten var det nemlig store krigshandlinger under andre verdenskrig. Til tross for det, er det ikke det landet som er mest omtalt når historien skal skrives.
Det var mange soldater, både på alliert og tysk side, som endte sine dager på slagmarken i det baltiske landet.
Den første turen til Latvia for Sjødin var i 2013, og det var litt tilfeldig.
- Jeg fulgte med på et forum på internett, og fikk flere venner der fra Latvia. De var deler av en soldatsøkegruppe som kaller seg «Legenda», og jeg ble etter hvert veldig interessert i å være med, forteller han.
Det gikk ikke lang tid før forespørselen kom om han ville bli med.
- Da var det bare å hive seg rundt og reise av gårde. Dette var en sjanse jeg var helt sikker på aldri ville komme tilbake. Det var selvsagt skummelt, men også veldig spennende.
Misjonen til gruppa er først og fremst å finne igjen og identifisere falne soldater på slagmarken. Det er noe de gjør gjennom vitnebeskrivelser, og historiske nedtegnelser av hva som har skjedd.
- Vi reiser ut med metalldetektorer og søkestenger. Det går som regel ikke så langt tid før man finner noe, og da brukes stengene. Man kjenner forskjell på om det er metall eller en kropp man treffer.
Han glemmer ikke sitt første møte med en fallen soldat på slagmarken. Etter over 70 år, er det som regel bare skjelettet igjen.
- Vi gravde han fram, og det var en veldig, veldig spesiell opplevelse. Man ble liksom ett med øyeblikket, om du skjønner.
Yngve gestikulerer med hendene og tar seg litt kaffe.
- Jeg husker særlig hvordan det plutselig ble veldig ekte. Det var bare jeg og han, der og da. Alle de andre rundt ble nesten blokkert ut. Han manglet en tann i overkjeven, og tilfeldighetene ville ha det til at jeg manglet akkurat den samme tanna.
Han svelger og forteller videre:
Akkurat der og da fikk jeg en voldsom respekt for denne soldaten og alle de andre som kjempet. De var ikke monstre, eller fanatikere. De var akkurat som alle oss andre, og gjorde bare det de fikk beskjed om å gjøre. Det de trodde var riktig å gjøre.
Det som finnes av levninger, blir tatt hånd om og samlet sammen. Om gruppa finner noe som kan identifisere vedkommende, blir de så sendt til hjemlandet.
- Om han er tysk blir ID-brikke og personlige gjenstander blir sendt til Volksbund i Tyskland, og soldaten blir gravlagt på tyske krigskirkegårder i Latvia, og om det er en russisk soldat, så får han full militær begravelse. De vet å ta vare på de som kjempet i denne konflikten, sier Yngve.
Han vet om flere tilfeller hvor jobben som Legenda har gjort, har ført til at pårørende i hjemlandet endelig har fått en grav å gå til.
Det er noe som gjør jobben verdt det og mer til.
- Det er blant annet en innføring i minneprotokollen i den tyske kirkegården i Saldus. Der har barnet til en av soldatene skrevet en siste hilsen til sin far.
«Kjære pappa, jeg har endelig funnet deg etter 70 år. Vi er så lei oss fordi du måtte gi alle dine unge år til nazismen. Farvel, Helga.
P.S. Du har to flotte barnebarn. Vi har heldigvis hatt fred i 70 år nå.»
- Det er kommet mange takkemail fra tyske pårørende som har fått en annen fred enn de hadde da de ikke visste. Det er fint, sier Yngve og smiler.
Gjennom de siste tre årene har saltdalingen vært med på å finne over 400 falne soldater på slagmarkene i Latvia.
En naturlig del av letingen etter soldater, er også at graverne finner mye forskjellig materiell fra krigen.
Men Legenda har svært strenge regler for hvordan det skal håndteres.
- Om vi finner soldater, skal alt det de har på seg og rundt vernes. Det er deres, og blir tatt hånd om og merket sammen med levningene. Om det finnes etterlatte, er det de som får det tilbake, sier Yngve alvorlig.
Det er veldig viktig for han at det kommer fram. At dette er det motsatte av en skattejakt. Det finnes nemlig nok av de som plyndrer krigsgraver for verdifulle effekter.
- Det er veldig ille at det er sånn. Men det omsettes personlige effekter for store penger på markedet, og det er mulig å tjene på det for noen. Det er ikke det vi gjør, det jeg og de andre har er kun ting funnet på slagmarken uten tilknytning til personer, sier Yngve.
På alle turene har det blitt samlet flere effekter enn det han har plass til. Derfor har han nettsiden hobbyhistorica.com hvor det er mulig å kjøpe noe av det han har funnet.
- Det er alt mulig man kommer over, fra hjelmer til kuler og sprenglegemer. Det sistnevnte blir tatt hånd om at fagfolk som er med på utgravingene, heldigvis, sier Yngve med et smil.
Den historiske verdien av det gruppa gjør, er veldig stor. Ikke bare finner pårørende igjen sine kjære, men det blir også konkretisert hva som faktisk har skjedd.
For Yngve er krystallklar på hvorfor det er så viktig å huske det som har skjedd.
- Historien gjentar seg oftere enn vi liker å tenke på. At vi tar vare på de håndfaste tingene som kan minne oss på det, er kanskje det eneste som kan forhindre at noe sånt som dette skal skje igjen.
HELGE SIMONSEN
