- Vi trenger ikke terapi. Vi trenger bare å ta en ridetur

Vannet fosser hvitt rundt hestehovene. Fire hester med ryttere skal krysse ei elv. Det er pur glede å lese i de firbeintes kroppsspråk og de tobeintes ansikter.

Sola glitrer i diamantklart elvevann, så man kan se hver lille stein på bunnen i forstørret utgave. Idet hestene nærmer seg elvebredden på andre siden, er det som om de senker farta. Plasker med hovene. De vil ikke på land.

- Ikke se ned. Bare stol på at hesten vet hva den skal gjøre.

Det er den enkle beskjeden Saltenpostens journalist får før vi skal krysse elva. Rådet blir fulgt, og det går fint. Imponerende fint, for en som ikke har sittet på en hest på 20 år.

Helt til vi skal begynne å øke farta.

Vi befinner oss i skogen like overfor Håjen gård og ridesenter på Oldereid. Fem hester ute på ridetur i solskinnet; fire islandshester og en nordlandshest.

- Dette er kan hende det ridesenteret i landet med best beliggenhet i forhold til å komme seg ut på ridetur i skogen og på fjellet, sier en av damene.

De er fire damer som er knyttet til ridesenteret, som blir drevet av Berit Hauge (61). Her møtes de støtt og stadig i vakre omgivelser for å stelle hest og for å ri.

- For oss er dette en livsstil. Det er ikke noe inntekt å leve av, sier Berit om å drive ridesenter.

For selv om det koster litt å ta en ridetime eller dra på ridetur, så koster det også å drive med hester. Og mulighetene er mange. Blåturer, utdrikningslag, fjellturer, det finnes nesten ingen grenser for hva de kan påta seg av oppdrag.

- Vi har stødige hester, som alle kan føle seg trygge på. Det er viktig for oss, sier Berit.

Hun forklarer at det ligger mye arbeid bak.

Håjen gård og ridesenter har også inngått en avtale med Vestvatn opplevelser om rideturer med overnatting.

At det er litt aldersforskjell mellom damene, bryr de seg ikke det fnugg om.

- Det er veldig bra å kunne møtes slik. Alder blir glemt, det er hestene som holder oss i hop og vi er venner uansett, sier Berit på østlandsdialekt.

Gården er barndomshjemmet til mannen hennes, Per Hartviksen.

De har drevet stedet siden i 2002. Da hun så stedet, kunne ikke Berit tenke seg å slå seg ned en annen plass. De fikk penger fra Innovasjon Norge til å bygge stallen og lage ridesenteret.

Solstrålene filtreres gjennom greiner med så vidt utsprunget bjørkeløv. Vi har kommet til en lysning, en slette i skogen. Jeg har ikke ridd siden jeg hadde hestestell og ridning på ungdomsskolen. Men jeg prøver så godt jeg kan å slappe av i salen, og nyter en slik «dag på kontoret». Da snur rytteren foran meg, Anja Drews seg og spør:

- Er du klar for å tølte litt?

Tankene raser gjennom hodet mitt. Tølte, hva er nå det? Sikkert ikke noe farlig. Jeg nikker, litt nølende.

Plutselig rykker hesten forover og beveger seg på en måte som er helt utrolig. Som om den går i kappgang, en rettlinjet bevegelse uten humping. Nesten som å sitte på et tog, tenker jeg.

Mens jeg først strever med å holde riktig i tømmene, og kjempe for å holde beina i stigbøylene, klarer jeg etter hvert å kjenne hvor gøy det er.

For de fortsatt uinnvidde kan vi forklare at tølt en egen gangart som kun islandshester er lært opp til.

Jeg hører damene snakke om løst og fast, om sykehusopphold og om hverdagslige saker, mens de beveger seg mellom og under greiner. Selv har jeg nok med mitt her og nå.

- Ja, vi løser verdensproblemer på tur, ler Anja.

Det er når vi går over i galopp at jeg først kjenner adrenalinet. Først tror jeg at jeg skal falle av i den dels spretne, dels flytende bevegelsen. Strategien blir å kjempe mot, å holde fast i salen og klamre beina inntil hesten.

Da vi senker farta igjen, tipser Anja meg om at jeg bare skal slappe av og la være å tenke så mye.

- Bare følg hestens bevegelser, sier hun.

Neste gang er det som om vi flyr gjennom skogen, og jeg vil bare fortsette.