Vi kan faktisk ikke verne oss fullstendig ihjel

Hvis man lever seg inn i nyhetsbildet som presenteres stadig oftere, så kan det virke som vi er på vei til å ende opp i en dystopisk grushaug, omgitt av vindturbiner og landbaserte oppdrettsanlegg hvor enn vi måtte snu oss.

Det er laget veldig mye journalistikk på hvor ille det har blitt med nedbygging av natur her til lands. Men er det bildet helt som det blir presentert?

Vi har blitt fortalt at det er gjort 44.000 inngrep på norsk natur i utbyggingsøyemed de siste fem årene av en artikkelserie hos NRk. Og det er klart, isolert sett er det selvsagt ikke noe man nødvendigvis streber etter.

Men faktum er at det kan ikke være utvikling om man ikke bygger ut. Det er helt klart en av de beste avgjørelsene man har tatt, det å følge nøye opp og verne det som er viktig. Men det må balanseres.

Vi må vokte oss for å ende opp med et samfunn som ikke klarer å følge opp den standarden vi har vent oss til.

Vi kommer aldri i verden til å gå baklengs inn i framtida. Skal ting bli bedre, må de utvikles til å bli det, og ikke at man skal gå ned i standard eller forventninger til den moderne verden vi lever i.

Det er ikke noe jeg sier for å framstå som en bortskjemt unge som ikke tar inn over meg de utfordringene vi har, men fordi det er den eneste veien man kan få alle til å dra sammen i samme retning.

For å lykkes med det, må vi kunne etablere og leve her vi bor. At det ikke er like enkelt som det er sagt, er tegnene krystallklare på allerede. I Nord-Norge har vi vært i trøbbel allerede i lang tid.

Der det før handlet om å få seg jobb, handler det nå om å få folk til å jobbe der. Mangelen på arbeidskraft er dramatisk, og en av de få måtene vi kan bøte på det, er å utvikle oss som samfunn. Og det kommer med en pris.

Alle vil at vi skal leve her, men ingen vil ha et snev av negative konsekvenser knyttet til det. Vi trenger mineraler, det er et skrikende og nærmest umettelig behov for det norske fjell er proppfulle av.

Men ingen må komme med forslag om å hente det ut av det fjellet jeg ser på hver dag.

Det må selvsagt være en balanse på ting. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er mange som helst vil slippe å se og høre vindturbiner i nabolaget. At det må reguleres og avgjøres på et lokalpolitisk plan er selvsagt.

Men at det skal komme en storebror fra offentlig forvaltning å sette en stopper for det meste av næringsutvikling, som det satt på spissen ropes etter fra enkelte, det er ikke bare en utopi, det er oppskriften på slutten for distriktene i nord.

At det forsvinner enorme mengder med skog og dyrkbar jord til industri, er ikke noe som vi er voldsomt plaget med her. Tvert imot, vi er i ferd med å gro fullstendig over av natur som tar nettopp naturen tilbake. Det er ikke måte på ressursbruken vi må legge ned hvert eneste år bare for å se riksveien vi kjører på.

Den dyrkbare jorda blir ikke tapt til utbygging, men til naturen som tar tilbake det som ikke blir brukt. Vi burde takk hver eneste bonde som orker å sørge for at både kulturarv- og landskap fremdeles er her for oss alle.

Om de gir opp og pakker ned, tar det ikke mange år før krattskogen har tatt helt over igjen.

Poenget med hele denne refleksjonen er først og fremst å huske på at vi ikke kan få gevinst uten å ofre noe. Selvsagt skal vi tenke over hva som må til for å komme i mål, men om vi skal stanse all utvikling på naturvernets alter, så blir det trange kår for det å være menneske i Nord-Norge.