- Vi hadde et nært forhold til gruva alle sammen

Fredag 28. juni 1991 er en merkedag i Sulitjelmas historie, i norsk bergverkshistorie og veldig mange mennesker sitt liv. Det var ingen gladdag, men det var dagen da siste skift gikk først inn, og noen timer senere ut av gruva i Sulitjelma.

Den dagen satte de punktum for 100 års gruvedrift.

30 år har gått siden Per Gunnar Skotåm og mange andre forlot arbeidsplassen sin for godt. På det meste, i 1913, var det 1.750 ansatte.

- Vi hadde et nært forhold til gruva alle sammen. Sånn har det vært i ettertid også. Når vi treffes er det ofte at praten går om at det var så godt miljø der. Mange beskriver det som det beste de har hatt i arbeidslivet. Vi trivdes sammen og det var jevnt over trivelig å gå på jobb, selv om arbeidet kunne være slitsomt. Det er med vemod og sorg jeg tenker på det, fortsetter han.

Den siste tiden kunne også være mentalt slitsom, spesielt det siste halve året.

- Næringsminister Ole Knapp innkalte Rolf Knoph, Henning Olsen og meg for å gi beskjeden om at det skulle stenges, forteller Skotåm.

Selve dagen startet med en samling før de dro inn i gruva. Wenche Spjelkavik fra Nordlandsposten tok bilder, og Ernst Furuhatt dokumenterte dagen for rivalen Nordlands Framtid. Begge skiftene skulle jobbe formiddag denne siste dagen. Folk gjorde i stor grad det de skulle, det de ville gjort på en normal arbeidsdag.

Senere ble det samling for alle ansatte på samfunnshuset. Der var det mat, kaffe og prat. Et slags gravøl.

- En ålreit nok avslutning på et langt samvær mellom folk. Det er ikke noe hyggelig å gå i begravelser, sier han videre.

Den sistetiden, det siste halve året, var det sånn at arbeidsmoral og innsats ble holdt oppe?

- Ja, veldig. Helt til siste slutt. Det ble parallelt jobbet med å se på muligheter for videre drift. Vi hadde vært i tilsvarende situasjon tidligere, og hver gang evnet å stå han av, gjennom en kombinasjon av aksjoner og politisk press. Det var ikke alltid løsninger som sikra full videreføring, men det ble alltid en løsning, sier han.

Faktisk var det sånn at bedriftens styre vedtok ikke nedleggelse. Det som lå i tvangsvedtaket var at gruva skulle få gå videre så lenge den gikk med overskudd ut fra tidligere Stortingsvedtak, mer enn året før.

- Gruva gikk med overskudd, men det ble tolket dit at den skulle gå med overskudd til enhver tid, for hver måned. Det ble brukt som en anledning, kall det gjerne et slags påskudd, for å legge ned, mener Skotåm og tror at om man hadde fått produsere hele året ville det gitt overskudd.

Selv kom han til Sulis 12. februar 1975, fra Trondheim og Fosdalen bergverk. Tre år før hadde han begynt på Knaben gruve, men den ble nedlagt året etter.

- Neste år er det 50 år siden jeg begynte som gruvearbeider, og jeg ville begynt på mitt 17. år i Sulis dersom vi hadde fått fortsette, forteller han.

Det var litt tilfeldig, som det ofte er i ungdommen, at veien for Skotåm ble til. Han er fra Oslo, nærmer bestemt Tøyen øst i byen, og den første i familien som tok gymnaset. Noen idé om hva han skulle bruke det til hadde han ikke.

- Jeg så på andre- og tredjeåret at andre kamerater som tok fagutdanning var ferdig utdannet og ute i jobb. Og jeg ville ikke være på kontor. Kanskje gruveingeniør kunne vært tingen, tenkte han.

Han kom inn på høyskolen i Trondheim, på berglinjen. Den gangen måte du ha pliktig ett års praksis for å begynne der, så du kom inn ett år etter at du søkte.

- Derfor dro jeg til Knaben, for å få den nødvendige praksisen. Og så ble den lagt ned. Så jeg dro til Trondheim og begynte så vidt der, før jeg da for så vidt i hovedsak drev med politikk, så det gikk jo ikke så bra på skolen, for å si det sånn. Det endte med at jeg kom hit i 75, etter å ha vært innom Fosdalen bergverk i 74, sier han videre.

Han hadde vokst opp i en familie som ikke hadde vært partipolitisk organisert, men alltid vært sosialister.

- Jeg er vokst opp i en sosialistisk tradisjon. Jeg husker jeg ble veldig overrasket første gangen jeg møtte en arbeider som var Høyre-mann. Jeg skjønte ikke hvordan det var mulig å tenke den veien, og det skjønner jeg for så vidt ennå ikke, sier han.

- Jeg kom til et Sulis med en en radikal tradisjon. Grunnlaget har vært solidaritet og samhold, og så har jo folk delt seg på ulike partier. Og det vet vi jo, at Ap har hatt en stor dominans her. Da jeg kom hit, hadde jeg en opplevelse av å komme til et øst-europeisk partidiktatur, for det skulle ikke være andre meninger. Og jeg hadde jo andre meninger, jeg foreslo jo ting. Det var man ikke vant til, for å si det sånn. Jeg tror faktisk at debatten, også her, etter hvert har utviklet seg til det bedre, sier Skotåm.

Rundt 1980 ble det et generasjonsskifte i Fagbevegelsen i Sulis, og en rekke yngre krefter fikk verv. Skotåm, Jan Olav Ingvaldsen, Kjell Basse Lund, Rolf Knoph og Wenche Spjelkavik var noen av dem.

- Jeg tror faktisk at fornyelsen gjennom foryngelsen bidro til at den bevegelsen og organiseringen og kampen som kom senere utover 80-tallet, den kom som et resultat av at du hadde en generasjon som tenkte litt annerledes og som ikke var redd for å ta den kampen. Vi godtok ikke de rammene som var satt for utøvelse av politikk og fagforeningsarbeid.

- Vardu noen gang, mellom 1975 og 1991, på nippet til å dra?

- Nei, jeg har aldri vært på nippet til å dra. Men jeg var så engasjert i internasjonalt solidaritetsarbeid, at jeg hadde noen perioder hvor jeg hadde permisjon i to eller tre måneder. Jeg var i Afghanistan og i Eritrea for å gjøre andre ting, men jeg skulle aldri dra for godt, sier han bestemt.

Skotåm sin jobb i gruva var minerer. Han drev med boring og sprenging.

- Og lasting. Vi bytta jo på det, men i hovedsak minering, og så jobbet jeg i flere år sammen med Vidrun Larsen fra Vatnbygda, som lastet. Det var et godt samarbeid, jeg sprengte, og hun lastet, sier han.

Da han kom i 1975 var det 670 ansatte, såvidt han husker. Og han mener at tallet tre år før var 760. Han er helt sikker på at det i 1983 var 428. Det året var det også kamp for å videreføre selskapet.

Sulitjelma bergverk tok seg av gruvedrifta videre, smeltehytta ble skilt ut som eget selskap, og Saulo ble etablert som eget selskap. Til sammen var det fortsatt 428 ansatte.

Etter 30 år er minnene fortsatt tydelige.

- Ja, det er de. Jeg har sagt det både til sønnen min, og til deg nå, at hele min identitet er fortsatt gruvearbeider, selv 30 år etterpå. Jeg satte opp et lite firma og drev med tunnelsprengning og fjellsikring og så videre. Men jeg er fortsatt en gruvearbeider, selv om jeg de siste 30 årene har vært anleggsarbeider.

Til tross for mange tøffe kamper mot staten, Per Gunnar Skotåm angrer ikke på valget han som ung mann tok, og som førte han inn i gruvene i Sulitjelma på 1970-tallet.

Han sier bestemt at identiteten som var da, og stoltheten, er der fortsatt. De gjennomførte en relativt omfattende sterk faglig kamp fra 1982 til nedleggelse i 1991, med de belastninger og prøvelser som fulgte med.

- Det er jo faktisk sånn at vi som var tillitsvalgte hadde stor tillit. Du har ingen garanti for seier når du går ut og tar kampen. Det er som å tråkke utover et stup og ut i ingenting og så håpe at det er ei bro der. Og ved å våge å gjøre det, og at folk støtter deg på det, så skapes den forbindelsen og den broa der og da, men like fullt så er det ei veldig belastning når du skal ta ut folk i omfattende aksjoner. Anbefaler folk at vi går til disse aksjonsskrittene og får støtte til det, men seieren vet du ikke om du får, det kan jo bli fullstendig nederlag også. Det er jo en prøvelse, sier Skotåm.

- Seieren kommer uansett ikke uten kampen?

- Nei, den gjør ikke det. Og du er nødt til å ta den kampen, og faktisk er det sånn at ved å ta kampen så endrer du vilkårene for å finne en løsning, og det kan høres litt abstrakt eller spesielt ut, men det er fordi virkeligheten og alle elementer i den ikke er synlige før du tar den kampen, og da vil det politiske presset gjøre at det faktisk dukker opp en løsning som man kan henge seieren på, sier han.

- For det er faktisk sånn at de vi kjempet imot, i det tilfellet staten, de ønsker ikke å si at de har tapt og at vi gir oss, de ønsker å finne en løsning som tilsier at det er noen formelle grunner til at vi likevel er nødt til å akseptere, legger han til.

30-årsdagen på mandag skal han ikke markere.

- Jeg sa på 25 års-markeringen til historielaget at det ble min siste markering. Det kan være hyggelig å møte folk, men det er også sånn at det griper meg fortsatt. Kan være jeg tar det på egen hånd og tenker litt for meg selv, sier Skotåm, men legger til:

- Samtidig er det viktig for identiteten for hele lokalsamfunnet å ha et forhold til den gruvedrifta. Hvis du tenker 30 år tilbake, så tenker du på at når er det barn og unge begynner å bli bevisst på ting, så kan du si at de som er født og oppvokst i Sulitjelma og som nå er 40 år, de husker nok gruvedrifta. Men det er kommet to nye generasjoner etter det. De er avhengige av å ha noen som bringer historien videre, sier han.

Og det er en lang og kronglete historie som går fra da samen Mons Andreas Petersen i 1858 fant den første klumpen malm, som han trodde var gull, via svensk interesse for området, etablering av gruvene, arbeiderkamp og senere kamp mot staten da de mente det ikke lenger var lønnsomt.

Etter nedleggelsen begynte en ny kamp, en som handlet om hvem som skulle rydde opp. 100 års drift hadde satt sitt preg på naturen, og fortsatt står bygninger og rester av dem på industriområdet på Sandnes.

Å jobbe i gruvene var ikke ufarlig. Skotåm har, som mange andre, opplevd å miste kolleger på jobb.

- Ja, jeg har jo det, og da jeg ble intervjuet da gruva hadde vært stengt i 10 år, så sa jeg, og det mener jeg jo, at kanskje var det like greit at det ble stengt, for vi kunne ikke fortsette å betale den menneskelige prisen. I snitt har det blitt drept én person i året. Selv når omfanget av driften gikk ned, hadde vi altfor hyppige gruveulykker, sier han.

- Man er jo bundet av måten man produserer på. Man kan ikke fri seg fra de fysiske omgivelsene, altså at vi arbeider i malmsonen hvor det er spenningsutløsninger og blokkfall. Og du måtte enten dra hjem for godt eller dra på jobb igjen neste dag, fortsetter Skotåm alvorlig.

Han tror ikke samfunnet i dag på noen måte ville akseptert en sånn skade- og dødsfrekvens som de hadde.

- Heldigvis er det såpass krav til sikker jobbanalyse og måter å utføre ting på at det ville ikke blitt tolerert, og det kan være like bra. Det betyr også det at de malmressursene som er her, er her. Skulle det bli oppstart av ny gruvedrift, så vil man kanskje angripe det med nye øyne, med annen teknikk, gå inn på en annen måte, sier han videre.

Nå når han har vært i Sulis i 29 år, 11 måneder og noen dager etter stengingen, er han klar på at gruvedriften gjennom 100 år fortsatt preger Sulitjelma.

- Vi har jo en hel generasjon, en hel flokk med folk som er like gamle som meg pluss minus 20 år, som har vært i gruva og som jeg opplever har et fellesskap knyttet til at vi har jobbet sammen. Ikke at vi prater hver dag. Og jeg ser jo det at det er mange, mange som nå er pensjonister, som opplever det fellesskapet. Det er en god tone oss imellom. Alle i min generasjon pluss minus 20 år var på verket. Ikke nødvendigvis i gruva, men på alle oppgavene i verket, påpeker han.

- Jeg har jobbet mye rundt i Norge i forbindelse med anleggsdrifta, og det er alltid moro å si at du er fra Sulitjelma. Det er mange som har hatt en slektning som har jobbet her, og har noen anekdoter å fortelle, fortsetter Skotåm.

Årlig er det mange turister innom gruvebyen, fra hele Norge og også fra utlandet. Noen vil lete etter en av sine forfedres grav på en av de to kirkegårdene, andre vil bare se stedet der beste- eller oldeforeldre jobbet.

Skotåm sier det er utrolig hvor mange titusener av folk som har vært innom i Sulitjelma og jobbet i en kortere eller lengre periode, og at navnet Sulitjelma har en klang i Norge knyttet til det.

- Og så er det jo en del som kjenner litt til fagforeningshistorien og sånne ting som også følger med.

Sulitjelma er ett av svært få steder der 1. mai fortsatt står sterkt og det har alltid vært lett å få talere fra Arbeiderpartiet eller LO dit for å tale på dagen. Selv i koronaårene 2020 og 2021 har Sulitjelma musikkorps markert dagen, innenfor det restriksjone har tillatt.

- Tok du riktig valg den gangen i Trondheim?

- Ja, har bare tatt riktige valg. Interessant at du spør, har hatt en gjennomgang med sønnen min på 24, pratet litt om livet. Hvis jeg kunne levd dette livet om igjen, så ville jeg gjort akkurat det samme.