- Jeg gruet meg til morsdagen

I mange år har morsdagen vært en dag som jeg aller helst ikke ville forholde meg til. 

Hvert eneste år har jeg kjent meg ekstra sårbar når denne dagen har begynt å nærme seg. 

For meg har morsdagen nemlig har vært en brutal påminner om det jeg mest sannsynlig aldri ville få oppleve, nemlig å få lov til å bli noens mamma.

Jeg har selvsagt forsøkt å late som om denne dagen ikke gikk inn på meg, slik så mange av oss gjør for omverdenen når noe føles vanskelig. 

Jeg vet også at denne dagen kan være vanskelig for mange, av mange ulike grunner, ikke bare ønsket om å bli en mamma selv.

Noen har mistet mammaen sin, og andre igjen kan ha et komplisert eller smertefullt forhold til henne. Noen har mistet barna sine, og andre igjen bærer på savn av helt andre slag. Slike dager er alltid preget av store kontraster, og følelser - både gode og vonde.

Jeg har alltid tenkt at tross alt, så har jeg vært heldig. 

Jeg har en fantastisk mamma. En jeg har et nært og trygt forhold til.

Takknemligheten jeg har følt overfor min egen mamma, har gjort meg ekstra bevisst på hva jeg har hatt, men også på hva jeg har lengtet etter å kunne gi videre.

Jeg har gått med et barneønske så lenge at jeg knapt husker hvem jeg var før det begynte. 

Dette ønsket sluttet etter hvert å være et håp. 

Det ble liggende mer som et stille bakteppe i livet. Noe som fulgte meg både i hverdager, ferier og kanskje spesielt høytider. 

Det ble noe jeg forsøkte å le bort, som om det ikke kjentes som å få en kniv i hjertet hver gang noen spurte meg om hvorfor jeg ikke hadde fått barn.

Inni meg forsøkte jeg å fokusere på alt jeg faktisk hadde, en god jobb, venner, familie, hus, hunder og frihet til å gjøre det jeg selv ønsket i hverdagen. 

Det er sånn jeg alltid har vært som menneske. Jeg har alltid forsøkt å klamre meg til lyspunkter og positive sider i enhver situasjon, uansett hvor mørk den har vært.

Det er jo ikke det at jeg aldri har forsøkt å få barn. Jeg har vært gjennom utallige operasjoner, IVF, sprøyter, venting og skuffelse. Nye forsøk og mange nederlag. 

Og senest i høst hadde jeg en samtale med en lege som var brutalt ærlig med meg. 

Du må forberede deg på at dette trolig ikke kommer til å skje. Det vil ikke skje naturlig. Kanskje ikke i det hele tatt, sa legen til meg. Hun ba meg vurdere en ny runde med IVF, men jeg kjente at det ville bli for tøft for både kropp og sinn.

Sjansen for å lykkes var liten, sa legen.

Jeg innså at jeg måtte lære meg å leve med tanken på et liv uten barn. Jeg prøvde som alltid å være rasjonell. Å fokusere på det jeg hadde å være takknemlig for. 

Livet var jo godt. Spesielt etter at jeg traff Mathias, siden våre personligheter passet som hånd i hanske.

Vi hadde hatt de vanskelige samtalene tidlig etter at vi begynte å treffe hverandre. For meg var det viktig å være helt ærlig om at jeg sannsynligvis ikke ville kunne gi han barn. Og det er ikke til å skyve under en stol at dette var sårt for oss begge. 

Vi forholdt oss til det legene sa, og begynte å se på andre muligheter for å kunne bli en familie sammen. Lite visste vi da om hva vi skulle oppleve kort tid etter denne samtalen med legen. 

At vi bare uker etter denne samtalen ville se et lite hjerte slå på en skjerm. Et lite hjerte, skapt av oss to. 

Følelsen kan ikke beskrives med ord.

Og kanskje var det derfor jeg synes det var så rart, at jeg i går kveld plutselig kjente på den samme følelsen jeg alltid får i dagene før morsdagen. Denne tunge, velkjente følelsen av å stå på utsiden av noe stort og felles.

Først kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg var så lei meg, men jeg ble liggende i sengen å gruble - og det var da jeg skjønte hvorfor. Minnene og følelsene blir ikke automatisk borte, selv om situasjonen i år er helt annerledes.

I år er jeg jo faktisk gravid. 

Jeg er 18 uker på vei med et lite nurk. 

Og helt ærlig, så føles det fortsatt helt uvirkelig å skrive. 

For dette barnet ble ikke til gjennom en plan. Ikke gjennom en behandlingssyklus. Ingen sprøyter eller medisiner. 

Det kom helt uplanlagt. Helt naturlig. Og mot alle odds. Og kanskje er det nettopp derfor det er så vanskelig å ta det inn.

For hodet mitt har brukt år på å omstille seg til et liv uten barn. Å bygge mentale murer rundt håpet for å skåne meg selv. 

Men nå må jeg gjøre det motsatte, jeg må slippe inn en ny tanke - at jeg faktisk er så heldig at jeg skal få lov til å bli noens mamma. 

Det er en enorm glede i det. Men også frykten for at noe skal gå galt. Og samtidig som jeg bærer et nytt liv, bærer jeg minnene om alle årene jeg trodde dette aldri kom til å skje. 

Denne graviditeten visker ikke ut den historien. Og kanskje er det helt greit. Det gjør i det minste takknemligheten dobbelt så stor.

I år er morsdagen annerledes. For aller første gang er jeg ikke hun som lengter. Jeg er hun som bærer. Jeg er hun som forsiktig begynner å tro på et liv jeg helt hadde sluttet å forestille meg. Og kanskje jeg må minne meg selv om at det er lov å tro. Forsiktig. En dag av gangen. For livet blir innimellom helt annerledes enn det man hadde sett for seg.

Jeg vil også gjerne minne deg som sitter med et barneønske, og som synes morsdagen er vanskelig, om at du ikke er alene. 

Og til deg som gruer deg til morsdagen av helt andre grunner, jeg ser deg også.

Måtte vi alle få møte disse dagene med litt mer raushet og forståelse, både for oss selv og for hverandre.

Og til alle mødre der ute, gratulerer så mye med morsdagen!