- Vi blir kjent med kundene på en helt annen måte

Sist mandag åpnet han for sesongen, en geskjeft han gjør først og fremst for å ta vare på en familietradisjon, og for å få være et område han er veldig glad for å være i. Men litt penger i kassen blir det også, for kiosken er godt besøkt, beliggenheten til tross.

Familietradisjon handler om at kjærligheten traff Ronny på et litt avsidesliggende sted i den svenske fjellheimen.

Der møtte han nemlig Katarina Parfa i 2002. I 2005 giftet de seg med tre dagers bryllupsfest. Bryllupet sto i kirken, som ligger 200 meter fra kiosken, en kirke som hadde 50-årsjubileum i fjor.

Katarina er barnebarn av Anna og Isak Parfa, som drev Parfa kiosk, som den heter, i 50 år fra 1947 til 1997. Etter at den hadde vært stengt i 18 år, startet Ronny og Katarina opp virksomheten igjen i 2015.

Kiosken ligger på et knutepunkt for turstiene i området. Det kommer én sti fra Sulitjelma, én fra Kvikkjokk og én fra Ritsem. Stiene er godt merket og det er mange som tar turen.

Stedet heter Staloluokta og ligger i Padjelanta nasjonalpark. Det er en del av Europas største sammenhengende natur og kulturlandskap uten større inngrep. Det står på Unescos verdensarvlista på grunn av faunaen, floraen og den samiske kulturen.

Kiosken brukes en del av reindriftssamene som bor i området, men det er først og fremst de mange vandrerne som utgjør kundemassen. Der får de stort sett alt de mangler etter flere dagers vandring i fjellheimen.

- Er det verdens mest avsidesliggende kiosk?

- Jeg vet ikke verdens, men det er garantert Sveriges og jeg tror også det er Nordens mest avsidesliggende. Det handler om antall mil fra vei og bebyggelse. Kortestevei til en hovedvei i luftlinje er 5 mil fra E6 gjennom Straumen. Da kan man gå via Siso, men må da ha båt for å krysse vann. I Sulitjelma er det 35 kilometer å gå fra Ny-Sulitjelma og 20 kilometer fra grensen.

Historien bak kiosken er at Katarinas besteforeldre på en måte drev en slags kiosk før det de satte opp bua. Det var den første gammen folk kom til etter lang vandring, og da spurte de gjerne om de hadde fisk eller annen mat.

Dermed var et slags marked etablert. Det ble tydelig at det trengtes litt service for de som gikk forbi. Derfor den spesielle bedriftsetableringen i 1947.

På kiosken anno 2022 får driverne skryt for vareutvalget, og de opplever at ingen går sulten fra området. De får vite at folk finner det meste de trenger, også kanskje noe de ikke tenkte over at de trengte.

Lagring er vanskelig i et område uten strøm. Elektrisiteten er basert på solcellepanel for å drive kortterminalen og andre mindre strømkrevende ting.

I hyllene bak kioskluka går det mye i hermetikk og turmat, inkludert både pølser og kjøttboller i brunsaus. Men også samisk sløyd, brus, lettøl, tamponger, fyrstikker, fiskeutstyr, tannbørster, primusgass og sjokolade, for å nevne noe.

Åpningstider er ikke noe stort og tema for Katarina og Ronny. Det er egentlig 9-12 og 16-20 alle dager unntatt søndag, og 16-20 på søndag. Men om noen slitne vandrere skulle komme klokken 20.05, så blir de neppe bryskt avvist.

- Vi prøver å holde oss til åpningstidene, men i praksis kan vi jo godt si at det er døgnåpent, sier de. Dermed skjønner man at timelønna ikke blir all verden.

Det finnes nok butikker i byer som har større omsetning, men for Ronny og Katarina er det ikke først og fremst et økonomisk motiv som driver dem til å holde sitt spesielle salgssted åpent.

- Vi blir ikke rike på penger, men vi blir rike på frihet og naturopplevelser. Selv om vi er bundet til kioskdriften, så er det fantastisk å være her i sommerhalvåret, sier Ronny Koskinen. De åpner mandag etter St. Hans hvert år. De stenger rundt 10. september.

- Ikke minst er det givende fordi vi blir kjent med kundene på en helt annen måte. Når folk har vandret i dagevis i fjellet, så tar de seg tid til å slå av en prat. De er nedstresset, enormt trivelige folk – fine mennesker. Her slapper de av og de forholder seg ikke til mobiltelefon. Det blir et møte medmennesker som du ikke får andre steder, sier Ronny Koskinen.

Ellers i året jobber Katarine Parfa Koskinen på universitetet i Umeå. Hun er forsker i faget pedagogikk og driver mest fjernundervisning.

Ronny Koskinen driver et anlegg i Rosfors i Pite kommune, der de bor, hvor man kan oppleve samisk kultur og samisk tradisjonsmat. Der kan turister komme for å sitte i en lavvo og høre litt om samisk historie og barna kan få klappe reinsdyrene.

Både der og på kiosken blir Ronny kjent med folk fra mange land. På vandring i fellene er det svensker som topper besøksstatistikken foran tyskere og nordmenn. Men de har hatt folk fra svært mange europeiske land, og til og med fra Kina og Japan.

Mange turister kommer gående og går videre, men nært kiosken er også eneste plass det er mulig å lande med helikopter, og det går daglige urer fra Kvikkjokk og Ritsem. Mange turister blir fløyet opp og går tilbake eller videre, andre hentet etter en lang tur.

Men selv om helikopterfarerne bare er minutter unna allfarvei, om de akkurat er kommet eller snart skal hjem, å handle på kiosken, det gjør de uansett.