- Når livet snur på sekunder

Onsdag morgen i forrige uke sto jeg atter en gang mellom køer av biler og blinkende blålys. 

To biler hadde krasjet, og en person satt fastklemt. Da jeg kom til stedet, jobbet nødetatene intenst for å frigjøre personen. Jeg klamret meg til kameraet, og forsøkte å overse klumpen som bygde seg opp i halsen. Den klumpen blir jeg ikke kvitt. 

Hver gang jeg rykker ut til et ulykkessted, blir jeg ufrivillig kastet tilbake til den dagen jeg selv fikk telefonen som snudde opp ned på alt. Jeg husker akkurat hvor jeg satt da telefonen ringte. Hvordan kroppen min umiddelbart ble iskald, selv om sola skinte ute. Og jeg husker veldig tydelig hvordan det virket som om hele min verden plutselig sto stille, mens resten av samfunnet gikk videre som om ingenting hadde skjedd.

Helt ærlig, så kjennes det som om det var i går at vi satt tett sammen rundt sykesenga på intensivavdelinga, med hendene våre på et menneske vi ikke ville gi slipp på. Jeg hører lydene, og ser for meg sykepleierne og legene som gjorde alt i sin makt for å holde liv i en kropp som vi alle innerst inne - innså aldri skulle reise seg igjen.

Det er noen år siden nå, men sorgen sitter igjen i kroppen som et arr som aldri helt vil gro. Og derfor er det aldri "bare en jobb" for meg å rykke ut til trafikkulykker. 

Jeg ser nemlig ikke bare biler og blålys. 

Det jeg ser, er liv som brutalt og helt uten forvarsel blir snudd på hodet. Jeg tenker på familien som ennå ikke vet. Jeg vet så altfor godt hvordan det føles å få en slik beskjed. 

Tankene mine går også alltid til den som kanskje skal våkne opp på et sykehus og som må lære seg å leve på nytt i en kropp som ikke lystrer slik den en gang gjorde. Jeg tenker på alle kampene som venter på veien tilbake til en slags ny normal. 

Og jeg kjenner smerten familien må bære, om det aller verste skulle skje.

Skal jeg være helt ærlig, så er rollen som journalist på ulykkessteder vanskelig.

Jeg vet jeg er der for å gjøre en jobb. At jeg skal dokumentere det som har skjedd. 

Og jeg gjør det.

Men samtidig bærer jeg alltid med meg vissheten om at noen av de første som leser saken min, kan være en av de pårørende. Og jeg prøver alltid så langt det lar seg gjøre - å skrive slik jeg selv skulle ønske at noen skrev den gangen det var en i min familie. 

Og jeg fotograferer for å dokumentere for avisa, men jeg har også opplevd at mennesker som har vært involvert, senere har ønsket å se bildene, for å pusle sammen brikkene de selv manglet den dagen.

Blålysene lyste opp den våte, mørke asfalten denne onsdagen i forrige uke. 

Jeg sto der og observerte hvordan brannfolk, politi og helsepersonell jobbet sammen som om de var én enhet med felles mål. Hvordan de midt i kaoset beholdt roen og gjorde alt som krevdes av dem for å redde liv. 

Dette rørte meg mer enn jeg klarer å sette ord på - og jeg har betalt for å skrive, så det bør kanskje si sitt. 

Jeg kjenner på dyp beundring, og ikke minst en uendelig stor takknemlighet overfor nødetatene og den jobben de gjør.

For min egen del står jeg alltid midt imellom. Mellom dem som kjemper for å redde liv, og dem som får livet brått endevendt. 

Jeg skal formidle det som skjer til omverdenen, samtidig som jeg skal balansere mellom journalistrollen og mennesket i meg. 

Jeg prøver å skrive og fotografere med respekt, alltid med det samme spørsmålet i bakhodet: Hvis dette var min egen familie - hvordan ville jeg følt det? 

Jeg vet ikke om jeg lykkes hver gang, og av egen erfaring kan jeg si at uansett hvor skånsom media er, så vil det gjøre vondt å se bilder når man står nær de involverte.

Når jeg drar tilbake til kontoret etter et slikt oppdrag, er det mange inntrykk som skal sorteres. Kanskje er det derfor jeg har behov for å skrive disse ordene nå.

Jeg ønsker å sende en stor takk til nødetatene. Dere gjør en uvurderlig jobb. 

Så mange historier ville fått en langt mørkere slutt uten dere. Takk for at dere står opp hver eneste dag, møter på jobb og beholder roen i situasjoner som ville fått de fleste av oss til å miste hodet. Takk for omsorgen dere gir til dem som plutselig får livet sitt snudd på hodet.

Og så jeg vil sende en varm tanke til alle som en dag får den samme telefonen som jeg fikk. 

Jeg skulle så inderlig gjerne spart dere for den smerten. 

Jeg vet hvor tungt det er. 

Men jeg vil at dere skal vite at dere ikke er alene, selv om det kan føles som om verden går videre som om ingenting har skjedd, så er det mange som tenker på dere.

Fløyet til sykehus etter alvorlig ulykke