Veien som ga Sulitjelma en framtid

Nordland vegvesen, som entreprenøren den gang het, forberedte veibyggingen i et år, fram til den store kraftprøven sommeren 1972. Da skulle jernbane bli vei i løpet av tre uker.

Dette er et jubileum som viser hva en vei kan bety, for at et sted skal ha ei framtid.

Å få til gruvedrift i Sulitjelma, med transport av malm ned til havet i et så uveisomt område, var en stor utfordring da det hele startet i 1887.

Her måtte et transportsystem etableres, skulle gruvedriften kunne komme i gang for fullt. Malmfrakt ned til utskipningshavn, varer, maskiner og utstyr skulle andre veien.

Gruvedriften i Sulitjelma ble drevet uten opphold i 104 år, fra 1887 til 1991. I løpet av disse årene ble det produsert 26 millioner tonn råmalm i Sulitjelma, av dette ble det skilt ut kobber, svovelkis og sink.

Som et eksempel på mengden av kobber som ble produsert, kan vi se for oss en én centimeter tykk kabel med Sulis-kobber, den kan da trekkes 18 ganger rundt jorda ved ekvator.

Og alt har passert nedover Langvannsdalen og blitt skipet ut fra Finneid ved Fauske.

Svenskene som eide Sulitjelma Aktiebolag, valgte å bygge en jernbane mellom Sjønstå og Hellarmo, samt dampbåter med lektere på Langvatnet og på Øvre- og Nedrevatn.

Det stoppet ikke med det, i 1913 forlenget man jernbanen fra Hellarmo til Fagerli, og 20 år senere begynte strevet for å få bygget en jernbane helt ned til havet.

Like før før jul i 1956 kunne man endelig glemme alle kostnader med sprenging av råk i isen, og omlasting fra jernbane til båt, nå kunne toget med malmvognene kjøre helt frem til Finneid.

Det skulle likevel ikke gå mange år før Sulitjelma Gruber AS startet opp arbeidet med å få myndighetene med på å bygge en vei – der jernbanen lå.

Det handlet om økonomi for bedriften, og et enklere liv for om lag 2.000 innbyggere i Sulitjelma.

I juni 1971 sa Stortinget ja til vei, bare om gruveselskapet garanterte for 20 millioner kroner av de 60 millionene veien var estimert til å koste.

Etter dette gikk ting raskt, allerede 2. juli var Nordland Vegvesen i gang med å forberede det som skulle skje.

Det ble sprengt i skjæringer og utvidet der man kom til, anleggsarbeid og jernbane arbeidet side om side ett helt år.

Blant annet ble det det strosset ut 13 møteplasser i de tre lange tunnelene, nå ventet man bare på at siste tog skulle gå, slik at «rels og slipert» kunne fjernes og veibyggingen komme i gang.

Og så, endelig, 22. juli 1972, etter at togfløyta for siste gang blåste avgang fra Lomi stasjon, sto Arne Løvmo og hans stab klar til å gjøre 36 km jernbane om til kjørbar vei, på tre uker! 13. august skulle veien være kjørbar.

I dag kan vi konkludere med at hadde ikke gruveselskapet satt i gang veiprosjektet, hadde Sulitjelma for lengst vært fraflyttet.

Slik gikk det jo ikke, og i dag lørdag 13 august er det 50 år siden veien til Sulis ble
åpnet for ferdsel.

Sulitjelma Historielag har påtatt seg å feire dette med innbudte gjester på Folkets Hus i Sulitjelma. Her kommer både lokførere, og andre jernbaneansatte, samt mange representanter fra de som bygde veien, deriblant anleggslederen Arne Løvmo.

Av femti inviterte har cirka 30 takket ja.

Arrangementet på Folkets Hus starter klokken 12 og er åpnet for alle. Også på Sulitjelma Hotell vil jernbanens sorti feires ved at menyen fra åpningen av jernbanen til Finneid i 1957, serveres.

Den gang var det kronprins Olav som klippet snora og fikk servering i samme lokale.

Sulitjelmabanen var i 1972 den eneste privateide smalsporede jernbanen i drift i Norge. Samtidig som siste tog forsvant nedover dalen, forsvant også flere yrkestitler fra arbeidsstokken i Sulis.

De som hadde jobbet som lokomotivførere, stasjonsbetjenter, banemestere, stasjonsmestere, konduktører og linjearbeidere, måtte nå ta på seg nye roller i smeltehytte, mekanisk verksted og gruvene.

Mange av de yngste arbeiderne på jernbanen fikk ny jobb som sjåfører på de nyinnkjøpte malmbilene, som fraktet svovelkis, sink og kobberbarrer ned til utskipningshavna på Finneid.

Fysiske minner fra jernbanetiden 1891 -1972 er det få av opp gjennom Sulisdalen. Veien fra Sjønståfjell tunnel og opp til Sandnes er fredet, på bakgrunn av at den er bygget på en jernbanetrasé.

Også alle stedsnavn som jernbanen gjennom 80 år brakte med seg, er i ferd med å gå ut av minnet. Takket være Kjell Sture Hugaas er navnene nå samlet i et eget hefte.

Sulitjelma Historielag har i mange år forsøkt å få satt opp skilt med stedsnavn fra jernbanetiden, og nå har de endelig lyktes.

All heder og ære skal gis til Ivar Heggli ved Nordland fylkeskommune, for med hans uvurderlige hjelp og bidrag blir det nå satt opp 12 skilt med stedsnavn, og et informasjonsskilt ved Stormo.

Feiringen i dag vil starte med at innbudte gjester blir kjørt i buss fra Hjemgam og langs vei- og jernbanetrase til Folkets Hus i Sulitjelma.

Der er det åpen kafé og arrangement med bilder, film og taler fra klokken 12.

Alle som vil være med på turen kan følge i egne biler. Det blir stopp i Solvik, og på Stormo, der informasjonstavlen vil avdukes.

Da utvelgelsen av stedsnavn startet, fant styret i Sulitjelma historielag ut at det var fire menn som hadde omkommet ved jernbaneutbyggingen, to i 1891 og to i 1914.

Den første ulykken var så tidlig som 7. oktober i 1891, da Ole Rosmo og Johan H. Benjaminsen, ble drept av steinras. Stedet fikk navnet Rosmo-hammeren.

Begge mennene var gift og hadde små barn. Etter litt slektsgransking ble en etterkommer av Johan H. Benjaminsen funnet, og denne har i dag fått æren av å avduke tavlen med stedsnavn fra jernbanens tid.