Utenkelige toppturer

Stormen «Roar» har meldt sin ankomst. Et hurtig inntog av regn, vind og tidvis hagl har pøst over Fauske den siste tiden.

- Lukas, ta på deg regnjakka, sier mamma Wenche Hævaker.

Yttergangen har et skap som familien har fylt med klær for all slags vær. I denne familien har ikke «dårlig vær» noen betydning.

Lukas lukker den blå regnjakken, mens mamma plasserer cherroxene fram til sjuåringen. Hetta på, han åpner døra. Heldigvis holder vinden seg rolig.

Den lille sjuåringen i regnjakken går fremst, ivrig som han er. Han ser seg tilbake, ser etter familien, med føttene plassert midt i en sølepytt.

Alicia ventet på pappa Jon Skjerstad.

- Kan du hjelpe meg med isen?

Femåringen er klar for tur og har allerede fått den tradisjonelle premien, is.

- Vi pleier å gi dem is før turen. Det er en av måtene vi holder energien oppe i de små kroppene.

Dagens tur blir ikke av de lengste, tvert imot skal vi bare «gå av oss middagen». I forhold til Kvalhornet, en av de høyeste toppene de har vært på, er dette som å gå fra stua til kjøkkenet.

De overnattet i telt for å komme seg 962 meter i høyden og nå toppen.

- Det gikk nesten ikke an å se noen ting, utbryter Lukas.

Første turen i år ble til Tuvatoppen, kjent som Lukastoppen i denne familien. En moderat tur med topp på 350 meters høyde.

- Storlivarden, eller Aliciatoppen som vi kaller den, er en flott tur vi har gått flere ganger.

Barna elsker å plukke bær, spesielt på Lukastoppen. Entusiasmen for bær har resultert i mange molter, Lukas sin favoritt.

- Vi har ei som er halv, og seks som er fulle, forteller Lukas ivrig.

Om det er snakk om poser, begre eller bøtter forteller ikke gutten noe om. Etter håndbevegelsene å dømme kan det hende det er snakk om badekar.

- Alt han vil gjøre er å gå tur og spise molter, forteller mamma.

- Og pølser, skyter Lukas inn.

Da Lukas ble født fortalte legene at noe var galt. De var ikke sikre på diagnosen med en gang.

Sykehusbesøk ble fort en hverdagslig ting. I 2010, da Lukas var på lillesøsterens alder, tilbrakte han 124 døgn på sykehus.

- Det er ikke den tiden vi ønsker å tenke på, men derimot hvor fint vi har det nå, sier mamma smilende.

Lukas forteller at han ønsker å bli kirurg når han vokser opp. Med spesialfelt innenfor barnekirurgi.

I fjor var ikke Lukas i den formen han er nå, men familien ønsket å være ute i naturen. Derfor var de mye ute på fisketurer.

- Vi kunne kjøre så nærme havet, og sitte i båten og fiske. Dette passet oss perfekt, forteller mamma og stryker gutten over det blonde håret.

Siden juli i år har familien vært på 51 toppturer. Totalt antall høydemeter på turene er 14.941, ifølge familiens registreringer på TiPåTopp.no

Alicia springer fra TV-stuen til kjøkkenet, så fort som de små føttene tar henne. Det lange, blonde håret flagrer bak henne som en gylden kappe.

- Hun har ikke gått tur i dag vettu, spøker pappa Jon Skjerstad.

Mamma Wenche er flink til å skrive om barna og dele det med familien via sosiale medier. Det hele startet dagen de ble født, da satt hun på sykehuset og skrev brev til sine nyfødte mirakler.

For en måned siden opprettet hun en blogg under domenenavnet LukasAlicia.com. Her publiserer hun bilder og video av familiens turer.

- Jeg ble så lei av å bare skrive brev, innrømmer mamma.

Familien forteller om fantastiske opplevelser fra hver tur de har vært på, inkludert pappas 40-årsbursdag på toppen av Storlivarden. Pappa fikk ferietur til Kreta i gave, familiens andre hjem, sammen med familien selvfølgelig.

- Hvis de voksne klarer det, klarer vi det, Lukas smiler og ser på moren.

Hun smiler tilbake til sin ivrige sønn.

- Det er faktisk de som har dratt oss med på tur, forteller mamma.

Barna liker også å se på TV2s program «Skal vi danse». Da kler de seg opp og danser foran TV-skjermen. Mamma står alltid klar med kamera, dette skal ut på bloggen.

Legene på Rikshospitalet forteller at når han er 10 år vil han være like frisk som alle oss andre.

- Han har faktisk vært død flere ganger på grunn av pustestopp, og måtte gjenopplives.

Lukas står bak stolen til moren med ryggen til, han leter etter brettspill.

- Eller død og død... Du vet Lukas, de måtte bare hjelpe deg litt.

- Ja, jeg vet, sier sjuåringen i en tone som forteller at han er vant til å snakke om saken.

Han husker selv.

Lukas plasserer en eske av forskjellige brettspill på bordet og ser på pappa. Han setter seg ved siden av meg og begynner å pakke ut. Idet han ser meg strekke armen etter kaffekoppen ser han på meg og stiller meg et spørsmål jeg ikke hadde forventet av sjuåringen.

- Skal jeg flytte bordet nærmere?

- I starten av året trodde vi at det ble for tøft for han å gå på tur.

En kveld samlet familien seg foran TV-skjermen og leide en film med navnet «Villmarksbarna».

- Etter den filmen tok det helt av, de ville ut på tur.

Ikke en eneste gang har Lukas har sagt nei til å gå på tur.

- Han har vært litt lei seg i dag. Han ville ikke at Ti på topp skulle ta slutt. Jeg har trøstet han med at vi skal være med til neste år, og da skal vi starte tidligere.

- Så fort vi kommer tilbake fra Kreta, forteller Lukas.

Lukas forteller at i ett av vatnene på turene var det bare «splesj, splesj, splesj». Der var det fisk.

- Kanskje 300 fisker i ett vann. Plopp, plopp, sier sjuåringen begeistret.

Familien tenker å dra tilbake til neste år, beredt med fiskestenger.

- Hvis vi hadde med fiskestang skulle vi ha fiska så det holdt. Vi kunne fått masse fisk, kanskje ti stykker, nok til 30 middager, sier Lukas.