Ufint å ikke si unnskyld

Dessverre, synes nok mange.

For kvinnens historie og befatning med barnevernet er ikke noe Fauske kommune kan være stolt av. Nei, heller skjemmes av. Og så får en håpe at barnevernet ikke opererer slik i dag, og griper inn i større grad.

For det manglet ikke på bekymringsmeldinger i fra barnehage, skole og besøkshjem. Jenta hadde det ikke bra, bodde hos en syk mor og et alkholisert hjem - også da hun var hos far. Hun var skitten og utstelt, slet på skolen og ble mobbet.

Saken hadde paraleller med en annen sak hvor en ung mann i tidlig 20-årene fikk erstatning fra Fauske kommune i fjor vår. Her var også barnevernet godt kjent med tilstandene i heimen. Det var meldinger knyttet til hygieniske forhold, men også vold.

Dette fulgte ikke kommunen opp. Retten tok ikke hensyn til at kommunen mente at det på den tiden var et annet fokus på vold i nære relasjoner enn nå.

Saken har også paraleller med en nylig sak som NRK omtalte om et vietnamesiske tvillinger som ble utsatt for overgrep og som ble stemplet nærmest som tilbakestående i ei lita bygd på Vestlandet. Her var det også mye som gikk galt, og hvor flere voksenpersoner rundt dem sviktet ved eksempelvis ikke å melde fra til politiet i et av overgrepstilfellene. Også de har tapt sakene sine.

Det som slår meg er at ofrenes sjanser for å oppnå rettferdighet og en offentlig unnkyldning virker å være liten.

I denne saken virker det som om kommunen ikke tviler på at kvinnens vanskelige oppvekst er en årsak til hennes situasjon i dag.

Kvinnen har sagt til Saltenposten at hun også hadde satt pris på en unnskyldning. I retten nylig møtte både barnvernsleder og kommunalsjefen for oppvekst og kultur. De satt og hørte på kvinnen, advokatene, og hva psykologene sa.

Jeg spurte kvinnen i etterkant om de ikke hadde snakket med henne i pausen eller i løpet av dagen, og gitt henne en beklagelse for at ting ble som de ble.

Eller har ringt henne i etterkant,bare for å forsikre henne om at barnevernet jobber annerledes i dag. For det er jeg sikker på at de gjør.

- Nei, hadde blitt glad om de minste gjorde det, sier hun.

Kvinnen skal ha ros for at hun prøvde saken. Og hun angrer heller ikke på det i etterkant. Så er det bare så synd at hun har vært for syk til å prøve saken ut tidligere. Men hva kan man egentlig forvente av et menneske som er ufør grunnet personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stressyndom? Og har fått konstatert en invaliditet på 34 prosent?

Og som har et bittelite nettverk rundt seg?

Nei, du skal være bra frisk for å både å gå i kamp mot stat eller kommune eller andre offentlig instanser. Og du må ikke være for sent ute.

Samtidlig er det forståelig at det må være en foreldelsesfrist også. Og som advokatene sa så er det vanskelig å sette grensen for når kvinnen burde hatt nok kunnskap om skaden. Saken har også vært en stor påkjenning for kvinnen, da den er dratt ut i tid, fordi kommunen ba om utsettelse.

Enda godt at kvinnen har fått et solid bidrag fra rettshjelpordningen, og støtte fra venner og tidligere bekjente. Enda godt at hun slapp å betale kommunens saksomkostninger også.

Jeg mener oppriktig at kommunen godt kunne sagt unnskyld. Selv om dette skjedde tjue år tilbake.

Å be om unnskyldning sitter langt inne hos enkelte.

Men det ordet kan bety mye for den det gjelder.