Tull, tøys og pølsevev

Jeg liker at ting er konkret. Enten eller, ja eller nei.

Svar som «kanskje», «nja» og «vi får se» gir meg til tider frysninger. Noen ganger kan det være nødvendig, men ofte kan et konkret svar gjøre verden til et enklere sted. Da vet man hva man har å forholde seg til.

Dessuten betyr ofte «kanskje» egentlig «nei» i mange tilfeller.

Det finnes mange vage ord og uttrykk. At noen er der «snart» for eksempel. Hvor lenge er nå det egentlig? Snakker vi to minutter, eller flere? I mitt hode er snart maks ti minutter, mens hos andre kan det være nærmere 30 minutter.

Hvor langt er et steinkast? Om noe skal gå fortere enn svint, hvor raskt snakker vi? Hvor mye en liten dæsj er, er heller ikke så godt å si. Kanskje det er like mye som en skvett?

Og hva er egentlig pølsevev?

Nylig kom jeg over noe jeg definitivt vil kalle for pølsevev, selv om jeg ikke sitter på selve definisjonen av ordet. Pølsevev er jo noe vi godt vet hva er, selv om vi ikke klarer å forklare betydningen med ett ord.

I går leste jeg en sak på VG hvor statslederen i Nord-Korea, Kim Jong Un har vært på landets høyeste fjell Mount Paektu som rager 2.744 meter over havet.

Vi ser aldri bilder av Erna Solberg på Galdhøpiggen i flip-flops og en lett vårjakke.

Samtidig som hele regjeringen og de håpefulle velgerne tar i mot henne på toppen og syns at Erna er det beste som har skjedd Norge.

For all del, det kan godt hende at Jong Un er en sprek kar med mange skjulte talenter. Men utfra alt det andre man har hørt om både han og forgjengeren Kim Jong Il, så har jeg ærlig talt litt vanskelig for å tro på det.

Det tar ikke lang tid å søke seg fram til ganske mange vanvittige fakta som tilsynelatende har kommet fra høyere hold i den kommunistiske staten.

I biografien til Kim Jong Il står det blant annet at han i 1994 plukket opp en golfkølle for aller første gang og imponerte med en runde som endte opp med 38 under par. Og heller intet mindre enn 11 hole in one.

Heldigvis, for Tiger Woods blant annet, har han ikke stilt på profesjonelt nivå.

Han har visstnok også skrevet hele 1.500 bøker på tre år. Han går dermed Jo Nesbø en høy gang. Kim Jong Il skal dessuten ha komponert seks operaer og skal ha beordret servitører på restauranter i hovedstaden Pyongyang om å ta plastisk kirurgi, kun for å se mer vestlig ut for turistene.

For ikke å snakke om den dagen han ble født. I samme øyeblikk som Jong Il kom til verden lyste det opp på himmelen, og med ett gikk det fra vinter til vår og flere regnbuer dukket opp.

Jeg blir nesten imponert over all jobben som legges ned i alt som ble skrevet både om han, og nå også Kim Jong Un.
Det må jo være en ganske stor jobb å holde styr på all informasjonen som skal ut. Og all informasjonen som ikke skal inn i landet.

Jeg himler ofte med øynene når jeg ser forsiden på enten Se & Hør eller Her og Nå. Jeg ser ikke på det som spesielt troverdig stoff.

Det skjer dessuten fra tid til annen at kjendisene ikke engang kjenner seg igjen i det som blir skrevet.

Men en ting skal de i alle fall ha. Det er ikke av samme kaliber som propagandaen som er produsert i Nord-Korea i en årrekke. For det, det er vel kanskje definisjonen på pølsevev?