Trives godt nært veis ende

BEIARN: Oppe på Beiarfjellet viste gradestokken usle 13 varmegrader midt i juli. Mens bilen svinger seg nedover fjellsida og etter hvert som den suser innover Beiardalen kryper kvikksølvet gradvis oppover.

Innen vi har kommet fram til André Kristoffersen (47) og kona Lill (47), har det blitt skikkelig sommer. Jakke er definitivt overflødig, noe også André påpeker etterfulgt med høy latter.

Veis ende

Stedet heter egentlig Laukslett, men alle kaller det Hammaren. Det er faktisk ikke så langt unna veis ende.

Litt lenger bort ligger Leiråmo, og lenger inn i dalen er det kun Leiråmo fellesseter før det etter hvert ikke lenger eksisterer noen vei.

- Du syns kanskje det var langt å kjøre, humrer André.

Ikke stress

Verken André eller Lill er opptatt av store avstander.

- For oss er ikke avstand det samme som for mange andre. En Bodø-tur er ikke noe stress.

Å kjøre derfra til Bodø er omkring 12 mil én vei.

- Senere i dag skal jeg hente sønnen på jobb, og litt senere må jeg kjøre og hente dattera, forteller Lill.

Men noe problem er det slettes ikke.

Tok over i 2000

André viser rundt på gården og unnskylder rotet opptil flere ganger. Det skiftes tak på huset, fjøset er under ombygging, og traktorer og biler står parkert side om side.

Han har bodd i Beiardalen nærmest hele livet, med noen avbrekk.

I 2000 tok André over gårdsdriften etter foreldrene. Før det har han vært med på å drive en nabogård, i tillegg til at han har vært avløser i en årrekke.

Seterjente

- Det er nå mest kona som er bonde, innrømmer han og forteller at han har så mange prosjekter ellers.

Kona Lill var i sin tid seterjente lenger inne i dalen. Det var slik de møttes.

- Jeg har alltid drømt om gård. Så møtte jeg André som var både bonde og enebarn. Det er jo vinn-vinn, ler hun lett.

- Jeg skulle ikke bli bonde. Men når man møter noen som drømmer om gård er det ikke så mye å gjøre, sier André.

Geite-fri

Øverst i Beiardalen er det stort sett geiter det dreier seg om. André og Lill er blant de sju geitebøndene som bor her oppe.

Nå glimrer geitene med sitt fravær. De er på «ferie» på setra, og da slapper også Lill av.

- Akkurat nå er det late dager. Jeg bare koser meg, smiler hun.

På jordet står seks islandshester og soler seg, midt blant en flokk killinger og overivrig klegg.

Hest er den virkelig store lidenskapen til Lill, og sommerdagene brukes gjerne til ridetur i fjellet.

Livsstil

- Hva er det som gjør Beiardalen til et bra sted å bo?

- Det er veldig rolig og behagelig. Her er man sin egen herre, sier André, og skryter samtidig av et godt samhold i bygda.

Han legger uansett ikke skjul på at det nok ikke er for hvem som helst å bosette seg på en slik plass.

- Det blir jo en livsstil. Også når man driver gård. Det går ikke an å regne timer i penger, sier han.

12-timers dager er helt vanlig. Men da er det ikke bare gårdsdrift det er snakk om. Det er alt det andre som foregår også.

Nært Svartisen

Det er riktignok langt unna det urbane liv her i dalen, men det oser idyll. Beiarelva bukter seg lenger innover, og når man nærmer seg setra åpner landskapet seg opp.

Øverst i fjellene ligger det fortsatt snø og tilfører litt ekstra variasjon i fargene. Skjelåtind marker seg med sine 1.637 meter over havet og ser forlokkende ut der den ligger.

- Faktisk er vi veldig nært Svartisen nå. Herfra kan du gå i en times tid, så er du ved foten av breen, opplyser André og peker i mot enden av dalen.

Drømmer

André er en mann med drømmer og visjoner. Tilleggsnæring er nærmest nødvendig i tillegg til gårdsdriften her oppe.

- Men det er flere prosjekter det ikke har blitt noe av, enn de jeg har lykkes med, sier han.

- Jeg har definitivt ikke fritidsproblemer, ler han.

Han er med på mye av det som skjer i Beiarn. Arctic Mustard, Arena Beiarn, kroa på Storjord, politikken, og et kommende næringsbygg. Bare for å nevne noe.

Sommerblomster

Lill på sin side har hendene ganske fulle med gårdsdrifta. Men hver vår jobber hun og Merete Leiråmo i drivhuset som ligger nesten vegg i vegg med gården på Hammaren.

- Vi starter opp i april, men det er veldig travelt i mai og juni, forteller Lill.

I drivhuset dyrkes det forskjellige sommerblomster, som stort sett alltid selges unna. Nå står det bare igjen et og annet eksemplar.

Ikke siste kapittel

Det store ønsket til Lill og André er at gården på Hammaren skal leve videre, også etter at de gir seg.

Tenåringene i huset er kanskje ikke så ivrig på å gripe stafettpinnen, men André er bestemt på at innen han har fylt 55 år må barna vite om de vil ta over eller ikke.

- Vi har ikke lyst til at vi skal være det siste kapittelet som skrives her på gården. Alternativt vil vi prøve å selge, sier ekteparet.