Til stryk eller ikke

Fredag gikk et lettelses sukk gjennom kroppen. Min datters lærer skal fortsette med klassen til neste år. Det var grunn til å skåle i rødt. Hun er dyktig, forutsigbar og stabil. Hun ser elevene, og min datter gleder seg til å dra på skolen.

Til og med når hun har hatt feber har jenta kjempet seg til skolen. Ikke bare læreren gjør at hun trives, så klart. Hun trives i en klasse uten store konflikter eller plager.

Alle jeg spør, kan huske favorittlærerne sine. Jeg husker min aller første lærer, Ellen Schrøder. Hun var lita, blond og smilet satt løst. Men hun satte oss på plass og hevet stemmen når det trengtes. Klassen var faktisk i sorg da hun forlot oss i femte og flyttet over til en annen skole.

Stakkars læreren som fikk oss etterpå. En gammel, grånende mann som sikkert var lei læreryrket for ti år siden. Han fikk et hardt år. Også Grete da, som bare hadde oss i kristendom, og forlot klasserommet gråtende en time og ble sykmeldt. Vi var ikke noen englebarn.

Jeg husker også nesten-pensjonist Erik Dørum på Strinda videregående skole som hadde oss i historie.

For en mann og for en husk. Kan ikke huske han bladde i historiebøkene. Nei, han fortalte mye om faget som ikke sto i bøkene med glimt i øyet og et artig kroppsspråk, der han vandret fram og tilbake foran tavla med hendene på ryggen.

Vi lo mye i de timene. Men da var derimot mattetimene i uka en lidelse. Læreren var både hedret og kronet for sine tall-evner, men han var ikke noe pedagog og tørrere enn moppen hjemme. Huff, der ble mange småturer på toalettet, gitt.

Jeg leser med stor interesse lærer Håvar Tjoras spalte i Dagbladets Magasinet på lørdager. Han tar opp mange problemstillinger. Både rundt dagens lærerutdanning, læreryrket, samarbeid med heimen og mer til. Han mener at lærerutdanningen i Norge er bra på det faglige. Men at den ikke er like god på å forberede framtidige lærere på hva som venter dem når de er ferdige.

Jeg diskuterer ofte skole med min gode lærervenninne med for øvrig tysk lærerutdannelse. Hun kjenner nå både til tysk og norsk skolevesen, og kan si mye om hva som ikke fungerer i Norge. Jeg vet at min venninne er dyktig. Hun elsker også barn, og hvor langt kommer man ikke på vei da? Klassens hennes vant nylig en pris i en nasjonal konkurranse og fikk både pengepremie, hilst på H.K.H. Mette Marit og en tur til Oslo.

Elever i kø for å få en diagnose, foreldre som ikke bryr seg eller uforskammede elever som krenker både med ord og handling, er en del av hverdagen for en del lærere.

Hvor stor del av livet er man ikke på skolen i løpet av oppvekst og ungdomsår? Det forundrer meg at små høgskoler stryker færre lærerstudenter enn i storbyer (Nationen). Er man snillere på mindre plasser, fordi en så sårt trenger studentene?

Det jobbes med å bedre lærerutdanningen, og det er bra. Færre studiesteder for å styrke fagmiljøet er et av forslagene. Å øke kravet om karakter tre til fire i matematikk er et annet. Opptaksprøver med intervju til lærerutdannelsen er et tredje forslag, samt styrking av kvaliteten på selve utdannelsen er et fjerde forslag.
Jeg savner dog et forslag som går på hvordan få menn til å jobbe i grunnskolen. Der er vi heldige i Valnesfjord som faktisk har en flott knippe menn i lærerstaben.

Som foreldre har man også et stort ansvar med å følge opp skolen hjemme. Det holder ikke bare å spørre om de har hatt det bra på skolen.