Tidsfordriv eller kjærlighet?

I Amerika dater de i tre måneder for så å forlove seg. Dette er selvfølgelig satt på spissen... håper jeg.

I Norge er det helt uhørt. Vi dater i tre måneder og gjør en vurdering på om det er verdt å gjøre det offisielt på Facebook.

Vi driver på og har noe på gang. Den ene flørten etter den andre. Noen mindre seriøse, og noen møter man ikke engang.

Jeg tror sosiale media har påvirket kjærligheten på den måten at vi ikke er like avhengig av å ha én spesiell person.

Alle er bare ett tastetrykk unna.

Da jeg var tenåring fikk vi 30 min hver på MSN og Nettby. Da foreldrene mine var unge fantes internett såvidt. De hadde det i vært fall ikke i huset.

Nå har vi det i lommen vår. Vi kan kontakte hvem vi måtte ønske, hvor vi måtte ønske.

Vi må faktisk ikke ut av pysjen eller sofaen for å finne kjærligheten. Tinder, Sukker, Hot or Not. Det finnes hundrevis av dating-sider. Det er lett for å bli veldig upersonlig på slike steder.

Men hvordan går man fra å date til å bli kjærester?

Vi snakker, flørter og adder på Snapchat. For så å bare slette og glemme.

Tinder er bare blitt et stort tidsfordriv. Det er min teori i alle fall. Hvis jeg kjeder meg åpner jeg Tinder og finner noen å bruke tiden med.

Bruk-og kast system på et helt nytt nivå.

I begynnelsen fikk jeg så dårlig samvittighet. Var usikker på om jeg bare skulle slette, eller si ha det på noen måte først. Konkluderte med at det ble for kleint, og når jeg ikke var interessert kastet jeg jo bare bort tiden deres på høflighet.

Trenger man egentlig en kjæreste?

Jeg har en veldig selvstendig venninne som mener at man ikke trenger kjæreste for å være lykkelig, og at man får all støtten en trenger fra venner rundt.

Men hun har heller aldri opplevd gjensidig forelskelse. Er hun egentlig en pålitelig kilde?

Selvfølgelig kan man være lykkelig uten en partner. Men hvor lykkelig?

Vi lever i en generasjon hvor vi ikke er forelsket og ikke er kjærester. Likevel holder vi på som om vi er kjærester. Er det fordi vi er redde for at den andre så gå videre i livet uten oss?

Jeg holdt på med en i to måneder, men vi avsluttet det for vi klarte ikke helt å se hvordan det skulle fungere i det lange løp.

Han var tre år yngre enn meg, og livene våre smeltet ikke sammen på måten vi ønsket. Livene våre var for forskjellige, og det ble spesielt tydelig når venner kom inn i bildet.

Var det bare en dårlig unnskyldning? Prøvde vi egentlig hardt nok. Lot vi det bare gli forbi, for så å laste ned Tinder igjen?

Den utømmelige kanalen for selvtillitsboost. Så mange flørter og komplimenter man bare kan drømme om.

Overfladiske samtaleemner og dårlige sjekketriks.

Selv om det nå er snart fire måneder siden vi avsluttet det, holder vi kontakten innimellom og har diskutert om det burde vært gitt en ny sjanse.

Vi hadde det veldig morsomt sammen og jeg har aldri følt meg så bra som med han. Likevel var det ikke nok.

Men er det tilgjengeligheten av så mange valg og utfordringer som gjør at man ikke satser. Er gresset egentlig grønnere på den andre siden?

Har vi blitt for høye på oss selv og tror vi alltid kan gjøre bedre. Få bedre.

Det evige spillet og gjettingen. Liker han meg egentlig? Tenker han det samme? De mentale sammenbruddene.

Venninnen min mener selvfølgelig at det ikke er verdt det. Men hun har jo som tidligere nevnt aldri vært i et sunt og ordentlig forhold.

Var det egentlig lettere for 50 år siden?