Tidenes baller er blågule

Bare tanken var helt spinnvill - at denne amerikanske apekatten, som fortsatt er frekk nok til å hevde at valget ble stjålet fra ham, skulle få selskap på tronen av en enda større idiot.

Men han klarte det, denne Putin. Eller desPutin, som noen ynder å kalle dette usle kreket av et menneske. Russlands president, som etter å hardnakket hevdet ikke å ha planer om å sende styrkene inn i Ukraina, gjorde nettopp det.

Tilværelsen som vi kjenner den har ikke vært til å kjenne igjen etter de grufulle timene natt til torsdag 24. februar. Det er bare to små uker siden. Det har vært uvirkelige uker, der den ene nedslående nyheten har avløst den andre. Selv om denne tragiske virkeligheten utspiller seg langt unna oss her i Salten, kjenner jeg - som mange andre - at dette skjer i vårt nabolag.

Det er vanskelig å sette ord på den maktesløsheten som oppleves etter det som allerede er omtalt som krigsforbrytelser fra president Putins side. Selv føler jeg at det er umulig å skulle finne en slags forståelse av den lidelsen ukrainere kjenner på akkurat nå - om de fortsatt er ufrivillig igjen, om de er igjen for å bidra med sin heroiske innsats for sitt hjemland eller om de er blant de mange som har kommet seg til en foreløpig trygg havn - godt unna det uforståeliges arnested.

Midt oppe i all maktesløsheten tennes også glimt av håp. En nesten samstemt verden har sagt tydelig i fra. Putin har begått et stort feilsteg. Vi står side om side med det ukrainske folket. Vi omfavner folket og vi viser en illsint finger rett opp i ansiktet til den lille lille mannen med den bittelille og ondskapsfulle hjernen.

Mon tro om denne Putin selv evner å tenke tanken om at den ”fredsbevarende styrken”, som skulle befri en stolt nasjon fra ”narkomane nazister”, har feilet så til de grader? Den internasjonale fordømmelsen er massiv, den internasjonale støtten er tilsvarende kolossal. Om det så gjelder hjelpesendinger, militær bistand eller penger til humanitære organisasjoner og frivillige som gjør en imponerende innsats.

Putin selv var heller neppe i stand til å forstå hvilken stor mann som skulle stå fram og
tale et veldig tydelig språk. Sjefen over alle sjefer i Ukraina. Den tidligere komikeren og
nå president, Volodymyr Oleksandrovytsj Zelenskyj. 44-åringen har på rekordtid stått fram som selve symbolet på en nasjon og et folk som ikke lar seg kue av den besatte russiske statslederen. Volodymyr er valgt som partiet Folkets tjeners fremste leder, og han står virkelig fram som nettopp en folkets tjener.

Det er definitivt til å forstå at presidenten, som ble innsatt i embedet i mai 2019, alt noen få dager inn i krigen ble sammenlignet med tidenes største statsledere og politikere. Han snakker fra hjertet, og det er ingen tvil om at han har en bunnløs kjærlighet til sitt land og det folket han er en del av. I Ukraina pågår akkurat nå Davids kamp mot Goliat, og lille David viser seg å ha langt mer kraft i seg enn det despoten så for seg da han trykket på invasjons-knappen 24. februar.

På Facebook kom jeg over en bildeserie som viste bilder av slikt vi angivelig kan se fra verdensrommet. Her ser vi bilde av pyramidene i Egypt, Amazonas, Grand Canyon og... et bilde av fjeset til Volodymyr med teksten ”ballene til Volodymyr Zelenskyj”.

Det er trolig og sannelig ikke så langt unna sannheten. De blågule ballene, kledd i flaggets farger, må kunne sies å være tidenes baller. Den ukrainske presidenten er i sannhet oppsatt med noen imponerende baller, og han vet hvordan de skal brukes.

Et nær samlet kontinent har like nært unisont blitt enige om å spre disse ballene - med vinger - ut over Europa. I mine drømmer er det begynnelsen for et fritt Ukraina og en desPutin som må svare for seg i krigsforbryterdomstolen i Haag.